mandag 13. august 2007

Laurits Nilsen: Åndelig søvn.

Åndelige søvngjengere og drømmere.

Våkn opp du som sover… Ef. 5, 14.

Det er ikke sikkert at man er våken, selv om en snur seg i senga. Det er til og med noen som går i søvne, ja, også taler i søvne.

Slik er det også i det åndelige. Mange sovende og drømmende syndere begynner å tale og vitne om Gud, som er så nådig og barmhjertig, at han uten videre tar folk inn i sitt rike uten omvendelse og helliggjørelse.

Et ordentlig og bra liv med noen bønner og sukk og et Fadervår på det siste vil være nok. Jeg tror at slike søvngjengere og drømmere øver sjelemord i det uendelige. Istedenfor å våkne og stå opp fra de døde, så reiser de rundt og dysser andre i søvn.

Jeg frykter for at de ofte kommer helt inn til sykesengen og dødsleiet og roper fred og trygghet, mens de nettopp burde vitne om synd og dom til vekkelse, omvendelse og gjenfødelse.

Slike søvngjengere gjør ubotelig skade, enten de er naboer, sykepassere, prester, emissærer eller lærere. De synger djevelske vuggesanger så syndere blir liggende i sin søvn, og de deler ut sovemedisin som er laget av løgn og sannhet, lys og mørke. De virkelig våkne og opplyste sjelene, de utfører sjelsorg med frykt og beven. De føler ansvaret ved å være rådgivere mellom evighetsvandrere og den evige Gud.

De er sjelesørgere med virkelig sjelesorg. Derfor bruker de Ordet, Bibelordet som lykt for foten og lys på veien for seg selv og andre. De sukker og ber om Åndens opplysning til å bruke og forklare de bibelske sannheter for sine egne og andre hjerte.

De vet at det å forstår den hellige Skrift uten Åndens lys og veiledning, Er som å se på klokken i mørke. Deres bønn og begjæring til Herren under alt sitt arbeid for ham er denne:

Styr min tung, led min tale, gjør den til din sannhets tolk,

at jeg rette lig kan male Frelsens vei for alle folk. Amen.

torsdag 9. august 2007

Kai Jensen: Dø i synden.

Andakt av Kai Jensen.

Dersom dere ikke tror at det er meg, skal dere dø i deres synd. Joh. 7, 24.

Det skal ikke få lov til å dø i synden. Denne talemåten kjenner vi. Den stammer altså fra Kristus. Dessverre har vi spilt ball med den, så det er gått med den som med mange andre bibelske uttrykk: Det alvor som ligger gjemt i det, er gått nesten tapt.

Dø i synden - det må være både tungt og ensomt. For det vil si at man skal klare alt selv. Og hvem kan det? Det står skrevet at det som gjelder for Gud, er bare den tro som er virket av kjærlighet. Hvem kan da bestå? Før vi vet av det overfaller minnene oss bakfra: Husker du? De tapte muligheter som du dekket til med tåpelige unnskyldninger. Ikke en av dem er noe verd. Husker du dem? Alle de ganger da du gikk forbi, og da du la stein i veien for andre i stedet for å rydde Herrens vei. Husker du dem? Ja, vi husker det godt.

Derfor er det noen av oss som frykter dette å dø i synden. For hva skal vi da gjøre på regnskapens dag? Derfor er det godt at vi har sett en vei der vi kan bestå til slutt - på tross av minner om mange synder.

Dersom dere ikke tror på meg - sier Jesus - da skal dere dø i synden. Der er altså ett avgjørende spørsmål. Det er vår stilling til Kristus.

Hos oss er synden. Hos ham er frelsen. Hos oss er døden. Hos ham er livet. Han er vår fred og vårt håp.

Klamrer vi oss til ham, da står han med sin seier på Golgata og oppstandelsens kraft inne for at vi ikke skal dø i våre synder. For den som er i pakt med ham som døde for synden, kommer ikke til å dø i synden. Han er mektig til å fullkommen frelse dem som kommer til Gud ved ham.

Tror du det?

(Fra Kai Jensen: Hverdags-tro. Lohse 1944, 29.okt.)