Kraften

Fil. 3, 10. Kraften.

-          «Så jeg kan få kjenne – kraften av hans oppstandelse.»

 Her skal vi stanse litt for denne bibelske sannhet: Kraften i Jesu oppstandelse. Så jeg kan få - -  sier Paulus. Det var noe som ikke var selvfølgelig. Og prof. Ole Hallesby skrev om dette: «Den er en hemmelig kraft, den seirer gjennom nederlag.» Det er det motsatte av det vi tenker. For å forstå litt av dette, kan vi gå til Jesus og hans erfaring her på jorden.

1. Jesus gjorde dette.

Han opplevde det største ytre nederlag i denne verden da han døde. Døden er slutten på livet, og det var lett for tilhengerne hans å tenke: Er dette slutten på alt? Noen av dem hadde vært sammen med Jesus in over tre år. Noen mente trolig at en periode i livet var slutt og de gikk tilbake til det gamle jordiske livet. «Jeg har av sted for å fiske,» sa en. Vi går med deg, sa noen andre. Joh. 21, 3.

Likevel: Dette ble den største seier i denne verden, og det var begynnelsen på flere seire. For i døden knuste Jesus døden. Han brøt ned gjerdets skillevegg. Jesus viste seg som Gud og allmektig Herre. Jorden på Golgata skalv i Jesu dødsstund. Da var det han ropte: Fullbrakt. Ikke noe kunne stanse Jesus nå. Alt var jo ferdig.

Deretter kom hans legemlige oppstandelse. Det var en ny seier – og her er vi ved oppstandelseskraften. Han som var død, brøt dødens lenker og viste at han levde midt i døden. Til korinterne skrev Paulus noe om betydningen av denne oppstandelse, 1. Kor. 15. Alt avhenger av den. Uten Jesu seier over graven var alt det andre i kristendommen forgjeves og unyttig.

Jesus viste altså at han hadde denne kraften. Han fikk den av sin Far og brøt seg vei gjennom alt som stengte. For oppstandelsens kraft er det ingen hindring eller stengsel. Mesteren hadde gjort sin gjerning, alt var i orden. Nå skulle han tilbake til sin himmel for å tjene oss derfra. Det var til gagn for oss at han dro hjem. Da kan han være med oss alle  til alle tider uten begrensning. Det er også noe av kraften fra Gud.

2. Våre nederlag?

Paulus fletter seg selv inn i dette: så jeg kan få kjenne… Der er vi alle som kristne. Det gikk ikke alltid så lett og enkelt for Paulus. Han hadde sin strid og sine vansker og kanskje noen nederlag. Har ikke vi også det? Vi har tapt noen slag i livet.

Paulus sa: Så jeg kan få kjenne… Hvordan ble Paulus kjent med Jesus? Det står om ham da han kom til Damaskus: Se, han ber. Apg. 9, 11. Paulus hadde mye menneskelig kraft i sin forfølgelse av de kristne. Men nå var han knust. Paulus hadde møtt sin overmann. Nå hadde han bare tiggerbønnen igjen.

Og dit må også vi komme – i all vår kristendom og tjeneste og ytre seier. Vi må stadig møte overmannen. Og da blir bønnen noe ganske annet enn før. Paulus hadde bedt mye som fariseer. Men det var ord. Nå var bønnen blitt nød, og da kommer kraften. Der ligger hemmeligheten. I alt vårt strev er vi kraftløse så sant vi ikke er fattige.

Og hva er bønnen? Fortell ham alt. Ikke skjul noe eller pynte på ditt eget liv. Det gjelder tjenesten for Gud, kristenlivet – har det lykkes for deg? Og ditt indre gudsliv – livet med Gud ved hans nåde – hvordan er det?

Nå kan du legge det fram for Ham på nytt. Og bekjenne det du vet om og det du har glemt og kanskje det du ikke visste var synd. Når vi ser på vårt eget liv, blir vi fattige. Og slik skal det være, ellers har vi ikke bruk for nåde. Paulus sier en gang: Derfor vil jeg helst rose meg av min skrøpelighet 2. Kor. 12, 9. Og han legger til: for at Kristi kraft kan bo i meg. Disse to ting henger sammen: Jeg er liten – han gir meg kraften.

3. Arbeidet for Gud.

Guds rike er ikke som andre riker, det er et åndelig rike. For å kunne arbeide der, må vi også være små arbeidere. I denne tjenesten må vi si og erkjenne: Dette kan jeg ikke.

Misjon er ikke organisering og teknikk – selv om det også er med. Men det går galt om vi vil gjøre det i egen kraft og etter eget ønske. Da stoler vi på oss selv, og tjenesten kan lett bli rutine.

Paulus har noe å si også her. Til efeserne taler han slik: For dette evangelium er jeg blitt tjener – jeg den minste av alle de hellige. Ef. 3, 7-8. Ser du hvordan han betrakter seg selv også når det gjeler å tjene i Guds rike. Det også er nåde. Og til de kristne i Korint skriver han det samme: Jeg er den ringeste av apostlene, jeg er ikke en gang verd å kalles apostel. 1. Kor. 15, 9. Det er ydmykhet av høyt merke. Og til sin medarbeider Timoteus sier han: Blant syndere er jeg den største. 1. Tim. 1, 15. Paulus hadde nok møtte mange store syndere på sin. Men alt bleknet når han tenker på sin egen store synd: han hadde kjempet mot Guds Sønn, Jesus og hans venner.

Hele tiden er tanken denne: Jeg er ikke verdig, jeg kan ikke noe – selv om jeg kjenner Det gamle testamentet bedre enn mange andre. Guds rike er så stort og så hellig at jeg kan ikke gjøre noe der. Når han likevel er kalt av Gud til tjeneste, ser han bedre enn mange andre at alt må være nåde. Det er det vi også må se.

4. Dødsdagen vår.

Døden er slutten på alt her på jorden. Da betyr verden og dens rikdom ingen ting. Det smuldrer bort og vi har ingen ting igjen. For det naturlige menneske uten Gud er det bare mørke og evig død igjen. Vi kan ikke tenke oss inn i hva det blir eller forestille oss tilværelsen uten Gud og uten mulighet til å møte frelsen.

For Guds barn er det motsatt. Gud rekker ut sin hånd til deg på dødssenga, og han tar deg hjem til sin himmel. Gud gjør alt. Da blir det så klart at vi kan ingen ting gjøre. Vi er satt helt på sidelinjen i vår dødsstund. Det er Guds oppstandelses kraft som flytter oss fra dødens mørke dal og like inn i sitt rike. «Da blir det han alene og ikke meg og mitt…» Slik blir det ved en kristens dødsseng.

Og tenk etter: Slik er det egentlig hele livet! Når vi har overgitt oss i Guds hånd, er det han som handler med oss og gjør gjerningen.

Og til slutt: Graven er ikke det siste. Det kommer en oppstandelse for oss også. De som er i gravene og hører Jesus til, skal reises opp av mold og mørke. Da er også oppstandelsens kraft virksom, men på en ny måte for oss. Som Guds kraft reiste Jesus opp fra graven og døden, vil han gjenta samme prosess med de troende. Han sender sine engler ut for å hente alt Guds folk hjem. Og englene finner alle troende – om de er i graven, brent til aske eller på havets bunn. I oppstandelsen vil alle troende samles.

Da gjenstår bare ett spørsmål: Blir du og jeg med? Det finnes en vei: å følge Jesus i livet som Guds barn. Nå kan du komme og ta imot. Amen. 

Joh 4,1-54
Da nu Herren fikk vite at fariseerne hadde hørt at Jesus vant flere disipler og døpte flere enn Johannes 2 - dog var det ikke Jesus selv som døpte, men hans disipler - 3 da forlot han Judea og drog atter bort til Galilea. 4 Han måtte da reise gjennem Samaria. 5 Så kom han til en by i Samaria, som heter Sykar, nær ved det stykke land som Jakob gav sin sønn Josef; 6 og der var Jakobs brønn. Jesus, som var trett av reisen, satt nu der ved brønnen; det var omkring den sjette time. 7 En kvinne fra Samaria kommer for å dra op vann. Jesus sier til henne: Gi mig å drikke! 8 Hans disipler var gått bort til byen for å kjøpe mat. 9 Den samaritanske kvinne sier da til ham: Hvorledes kan du som er jøde, be mig, en samaritansk kvinne, om å få drikke? - for jøder har ikke samkvem med samaritaner. 10 Jesus svarte og sa til henne: Kjente du Guds gave, og visste du hvem det er som sier til dig: Gi mig å drikke! da hadde du bedt ham, og han hadde gitt dig levende vann. 11 Kvinnen sier til ham: Herre! du har jo ikke noget å dra op vann med, og brønnen er dyp; hvor har du da det levende vann fra? 12 Du er da vel ikke større enn vår far Jakob, som gav oss brønnen og selv drakk av den, han og hans sønner og hans fe? 13 Jesus svarte og sa til henne: Enhver som drikker av dette vann, skal tørste igjen; 14 men den som drikker av det vann jeg vil gi ham, skal aldri i evighet tørste, men det vann jeg vil gi ham, blir i ham en kilde med vann som veller frem til evig liv. 15 Kvinnen sier til ham: Herre! gi mig dette vann, så jeg kan slippe å tørste og å gå hit for å dra op vann! 16 Han sier til henne: Gå avsted, kall på din mann, og kom så hit! 17 Kvinnen svarte: Jeg har ingen mann. Jesus sa til henne: Med rette sa du: Jeg har ingen mann; 18 for du har hatt fem menn, og den du nu har, er ikke din mann. Der talte du sant. 19 Kvinnen sier til ham: Herre! jeg ser at du er en profet. 20 Våre fedre tilbad på dette fjell, og I sier at i Jerusalem er det sted hvor en skal tilbede. 21 Jesus sier til henne: Tro mig, kvinne! den time kommer da I hverken skal tilbede Faderen på dette fjell eller i Jerusalem. 22 I tilbeder det I ikke kjenner, vi tilbeder det vi kjenner; for frelsen kommer fra jødene; 23 men den time kommer, og er nu, da de sanne tilbedere skal tilbede Faderen i ånd og sannhet; for det er sådanne tilbedere Faderen vil ha. 24 Gud er ånd, og de som tilbeder ham, bør tilbede i ånd og sannhet. 25 Kvinnen sier til ham: Jeg vet at Messias kommer, det er utlagt: Kristus; når han kommer, skal han forkynne oss alt. 26 Jesus sier til henne: Det er mig, jeg som taler med dig! 27 Og i det samme kom hans disipler, og de undret sig over at han talte med en kvinne; dog sa ingen: Hvad vil du henne, eller: hvorfor taler du med henne? 28 Kvinnen lot da sin vannkrukke stå og gikk bort til byen og sa til folket der: 29 Kom og se en mann som har sagt mig alt jeg har gjort! Han skulde vel ikke være Messias? 30 De gikk ut av byen og var på veien til ham. 31 Imens bad disiplene ham og sa: Rabbi, et! 32 Men han sa til dem: Jeg har mat å ete som I ikke vet om. 33 Disiplene sa da til hverandre: Skulde nogen ha båret mat til ham? 34 Jesus sier til dem: Min mat er å gjøre hans vilje som har sendt mig, og å fullføre hans gjerning. 35 Sier ikke I at det ennu er fire måneder, så kommer høsten? Se, jeg sier eder: Løft eders øine og se markene, de er alt hvite til høsten! 36 Den som høster, får lønn og samler frukt til evig liv, forat både den som sår og den som høster, kan glede sig sammen; 37 for her er det et sant ord at en sår og en annen høster. 38 Jeg har utsendt eder for å høste det som ikke I har arbeidet med; andre har arbeidet, og I er kommet inn i deres arbeid. 39 Men mange av samaritanene fra den by trodde på ham for kvinnens ords skyld, da hun vidnet: Han har sagt mig alt jeg har gjort. 40 Da nu samaritanene kom til ham, bad de ham bli hos dem; og han blev der to dager. 41 Og mange flere trodde for hans ords skyld, 42 og de sa til kvinnen: Nu tror vi ikke lenger for din tales skyld; for vi har selv hørt, og vi vet nu at han sannelig er verdens frelser. 43 Efter de to dager drog han derfra til Galilea; 44 for Jesus vidnet selv at en profet blir ikke aktet på sitt eget hjemsted. 45 Da han nu kom til Galilea, tok galileerne imot ham, fordi de hadde sett alt det han hadde gjort i Jerusalem på høitiden; for også de var kommet til høitiden. 46 Han kom da atter til Kana i Galilea, der hvor han hadde gjort vann til vin. Og det var en kongens mann i Kapernaum, som hadde en syk sønn; 47 da han fikk høre at Jesus var kommet fra Judea til Galilea, drog han til ham og bad at han vilde komme ned og helbrede hans sønn; for han var nær ved å dø. 48 Jesus sa da til ham: Uten at I ser tegn og under, tror I ikke. 49 Kongens mann sier til ham: Herre! kom ned før mitt barn dør! 50 Jesus sier til ham: Gå hjem, din sønn lever! Mannen trodde det ord Jesus sa til ham, og gikk. 51 Da han nu alt var på hjemveien, møtte hans tjenere ham og fortalte at hans barn levde. 52 Han spurte dem da om den time da det var blitt bedre med ham; de sa til ham: Igår ved den syvende time forlot feberen ham. 53 Faren skjønte da at det var den time da Jesus sa til ham: Din sønn lever; og han trodde selv, og hele hans hus. 54 Dette var det annet tegn som Jesus gjorde da han var kommet fra Judea til Galilea.