mandag 7. mai 2007

Johannes Gossner

Lys i mørke.

Om jeg sitter i mørke, er Herren lys for meg. Mika 7,8; Lys er utsådd for den rettferdige. Salme 97, 11.

Her på jorden vil kampen mellom lys og mørke fortsette både i oss og utenfor oss. Hvor opplyst du enn er, må du likevel gå gjennom mørke netter og dype skyggedaler. Det kan ofte bli mørkt for din ånds øyne, som om solen var slokt på din sjels himmel og aldri mer ville skinne. Ja, så mørkt kan det bli at du tror deg begravd i evig mørke og aldri mer skal få se en lysstråle. Din sol, Herrens nærhet, vil skjule seg. Du plages av tvil på om den noensinne har lyst for deg, om ikke det hele har vært en drøm og et bedrag. Det gis intet lys. Du har bedratt deg selv, vil fristeren si.

Men du må vente og tro på det usynlige lys som om du så det. Det blir snart annerledes. På enhver natt følger det dag. Solen kan ikke bli nede. Når dens time kommer, må den igjen opp og løpe sin bane. Om du ikke selv skaper en sol, men heller stoler og venter på Herren, vil han også være ditt lys i mørket. Han vil lede deg med skjult hånd og la lyset og gleden på ny rinne for deg, så snart hans time kommer. Om enn lidelse formørker din himmel, og du ikke ser solen, så tro likevel!

Tvil ikke på at solen er på himmelen, selv om den er skjult for deg bak skyer! Den er på samme sted enten du ser den eller ikke. En god sjømann vet hvor han selv er, og hvor solen er, selv om det stormer og himmelen er trukket over med skyer. Han retter seg etter den like fullt som om han så den i klart vær. Kristus er den samme, selv da når du ikke ser eller føler ham. Herrens hånd er over deg, om den enn er skjult for deg. (Gossner: Skattkiste,Lunde forlag, 7. mai.)

onsdag 2. mai 2007

Martin Luther: Herren er min styrke.

Salme 118,14.

Vi skal ikke lite på noe annet enn Herren og ikke driste oss til noe uten i Herrens navn. Han skal være vår styrke og gjøre alt i oss. Ham skal vi takke og prise, for han alene er vår frelse og vår lovsang. I ham skal vi for visst bli salige. Denne Herre er Jesus Kristus, sann Gud, født av Faderen fra evighet, og tillike sant menneske, født av jomfru Maria i tidens fylde. Det er han som her (i Salme 118) prises som vår styrke og kraft, vår lovsang og frelse.
Kristus blir vår styrke når vi i oss selv er blitt avmektige og korsfestet gjennom alle slags trengsler. Da bli han vår salme og lovsang. Da følger seieren og frelsen inn i det evige livet. (Fra M. Luther: Gled deg Guds menighet, 3. jan.).

Martin Luther

Efes. 1, 20-22.

Det får være som det vil, enten vi har syndet eller handlet rett, så kan vi være frimodige. For liksom vi ikke kan fortrøste oss til gode gjerninger, slik engster vi oss heller ikke for våre synder. Men vi takker Gud fordi vår tro står høyere enn våre gjerninger og synder. Og selv om satan frister oss ennå sterkere og hardere, så skal han ikke kunne gjøre oss trett, med mindre han kan finne på noe slik at han kan rive Kristus ned fra Guds høyre hånd. Men ettersom Kristus blir sittende der oppe, så vil også vi bli herrer og seiervinnere over synd, død, djevel og alle ting. Ingen ting skal kunne hindre oss i det. (Bibelsk skattkiste, 8. jan.).

tirsdag 1. mai 2007

Andakt: 1. Mosebok

ANDAKTAR

over tekstar i
1. Mosebok

Av

Nils Dybdal-Holthe

1998

Her vil me ta med nokre enkle, korte andaktsord frå nokre bøker av Bibelen. Me tek til med den første boka, Første Mosebok. Dette er ikkje ei samanhengande framstelling av Bibelen, men einskilde og til tider lausrivne vers. Men slik isolert har dei òg føter å stå på og ein bodskap til oss i kvardag og fest. Lat oss lesa litt her.

1)
1. Mos. 1. Skapinga.
Kvar dag i året er ein nådedag. Me skal få lov å byrja på nytt. Og då høver det å minnast sjølve skapinga og Han som er opphavet til alt. For det seier at me tilhøyrer han, den Allmektige. Me lever ikkje uavhengig og sjølvstendig. Me lever under Guds tilsyn.
Gud skapte alt. Det lærer Bibelen. Det vart ikkje til ved eit tilfelle. Alt hende etter Guds evige plan. Og han gjorde det ved ordet sitt. Han tala og det stod der.
Dette fortel mykje om Gud. Kven er han og korleis er han? Her på det første blad møter me den Allmektige Gud. Ingen ting kan hindra han i å gjera noko. Skapinga er prov på det. Og det fortel at han er interessert i sin eigen skapning. Han såg på den og var nøgd.
Vidare ser me at skapinga av menneskea var noko spesielt. Han skapte oss i si likning og i sitt bilde. Me fekk noko som dyr og fuglar ikkje har. Me har “Guds stempel på vår panne”, som det står i Peer Gynt. Då mennesket var skapt, såg han igjen på sitt verk, og “det var overlag godt”. Mennesket var denne skilnaden frå godt til overlag godt. Då var mennesket fullkome, utan lyte.
Slik var Guds opphavelege skapning. Den fullkomne Gud har skapt eit fullkome menneske. Guds tanke var at du og eg skulle vere slik.


2)
1. Mos. 2. Edens hage.
Då Gud hadde skapt menneska og alt liv på jorda, laga han ein heim til dei. Alt fekk sin plass å vera på. Fuglane skulle halda til i lufta og fiskane i havet. Dyra skulle nok vere på landjorda. Menneska stod stod derimot i ei særstode:
For det første skulle dei bu i ein særskilt hage som var planta for dei, Eden i aust. Kor denne hagen var, er ukjent. Men det var truleg ein stad i Midt-Austen. Gud planta hagen, og så sette han menneska der. Det viser at Gud har omsut for oss. Han tek seg av sin skapning og gjer alt godt for den. Og der i hagen let han alle slags tre veksa opp - både for auge og munn.
For det andre gav han menneska ei oppgåve. Då han tenkte på å skape menneska, sette han dei til å råda over alt liv på jorda, kap. 1,26. Det er meir enn å skaffa mat og klede.Det er ei kulturoppgåve, å verna om livet og Guds skaparverk.Så er det viktig å sjå at dette var før kap. 3 og det som hende då.
Det tredje me ser i denne startfasen, er at dei var reine i liv og samvit. Nakenskapen er uttrykk for det - før kap. 3. Dei skamma seg ikke avdi dei levde i pakt med Guds vilje. Gjer me det?
Det er synda som førte skamma med seg. Men det er berre det vakne samvitet som viser oss synda som skam. Og det hadde dei i Eden. Menneska kan trassa Gud så lenge at synda ikkje meir er skam. Då vert dei førde ut frå Paradis.



3)
1. Mos. 3. Syndefallet.
Dette kapitlet er soga om den alvorlegaste dag i vår soge. Alvoret er ikkje berre at eit par menneske gjorde noko galt. Men då kom heile menneskeslekta bort frå Gud. Rom. 5. Alle menneske er dermed under Guds dom og er i seg sjølv fortapte. Det fine og gode forholdet mellom Gud og mennesket var slutt. Eit resultat var at menneska hata Gud i sitt hjarta og har stor mistillit til han. Samvitet er øydelagt slik at dei ikkje erkjenner si eiga synd, men skuldar på kvarandre. Det gjorde Adam og Eva.
Djevelen var listig, ein god pedagog. Han visste kor han skulle starta - ved å så tvil på Guds ord. Er det meint så alvorleg? og bokstaveleg? sa han. Det var lillefingeren, og då får han snart heile mennesket. Evas feil var at ho lytta til djevelen. Då var ho ei fallen kvinne. Synda førte med seg skam og frykt, og dei gøymde seg for Gud. Det var totalt motsett av vandringa i Eden.Difor måtte dei ut or hagen.
Og då, midt i den mørke syndenatta, kom det første løfte om frelse, v. 15. Kvinna sin sed er Messias.Nå blir det tent eit håp: Ein gong skulle fiendskapet brytast, den vonde bli overvunnen, og mennesket bli sett fri.
Difor går det liner frå Edens hage til krybba i Betlehem og korset på Golgata. Alt dette heng saman. Tanken er klår frå første stund: Guds rike skal sigra til slutt! Jesus skal knusa Satan. Og det gjorde han for deg og meg langfredag. Takk, Jesus, at du var så god...

4)
1. Mos. 4-5. Livet med Herren.
Etter syndefallet får me nokre døme på livet her på jord, også livet med Herren. Først les me om det forferdelege brodermordet då Kain drap Abel. Sett vart fødd som erstatning for han. Dette viser kor djupt synda ligg i menneska. Misunning kan føra til mord mellom brør. Livet har lite verd då.
I dette bibelavsnittet finn me to andre spesielle personar. Begge skil seg frå den store mengda me t.d. møter seinare. Dei levde midt i den syndige slekt og tid som var dominert av etterkomarane etter Kain.
Først møter me Set. Han vart fødd etter og i staden for Abel. Me veit ikkje mykje om personen Set, han er ein av dei anonyme som ikkje stakk seg fram i dei 912 år han levde. Men det var i hans slekt det seinare jødefolket kom og Messias vart fødd. Og det står noko viktig om Set: På hans tid byrja dei å be, kap. 4,26. Han var mellom bønefolket. Er du det?
Den andre er Enok. Han vandra med Gud i minst 300 år. Det er truslivet med Gud. Han hadde kontakt med himlen midt i ei syndig tid. Slik er han førebilete for oss.
Så står det at Gud tok han til seg - då hans tid her på jord var slutt. Han vart borte. Og slik skal det gå med alle truande når vår dag er over. Han tar oss heim - anten ved død eller når han kjem i skya. Er du rede då?



5)
1. Mos. 6-10. Noah.
Noah står som ei lysande stjerne på den mørke himmelen då Gud angra at han hadde skapt verda. Noah var som Enok og vandra med Gud og fann nåde for Herrens augo.
Gud valde han ut som ein særleg reiskap i ei syndig tid. Han skulle berga si slekt frå dom og undergang, og slik blei heile verda berga. Syndfloda er bilde på Guds siste dom over heile verda, og berre den som går omkring kledd i Guds frelse i Kristus, blir frelst. Arken var den einaste berginga.
Ordet seier at Noah var rettferdig for Gud. Han åtte rettferda ved tru og ikkje ved sine eigne gjerningar, Hebr. 11, 7. Slik har det alltid vore i Guds rike: Frelse og rettferd er ei gåve frå Gud, ved tru på Kristus. Rom. 3,27; 4,5. Men han levde nok også rett for Gud og menneske. Det høyrer også med sjølv om det er vanskeleg i ei vond tid.
Me legg så merke til at Noah var lydig mot Gud. Gud trong han i tenesta og tala til han. Noah var lydhør, og så gjekk han ut og gjorde det Gud bad han om. Slik har det alltid vore. Etter ei lang førebuing landa dei på Ararats berg - slik dei frelste skal koma til Guds himmel ein dag.






6)
1. Mos. 11. Babels tårn og dei gudlause.
Dette kapitlet står midt mellom soga om Noah med Guds dom over den gamle verda, og soga om den truande Abraham frå kap. 12. Og i denne parentesen får me eit bilde av den gudlause verda. Slik folket var i Babel, slik er alltid denne verda - om uttrykksmåtane kan endra seg.
Først hadde dei store tankar - men ikkje om Gud. Dei sjølve stod tvert om i sentrum. “Lat oss byggja,” sa dei. Vårt namn må bli stort! Det er det verdslege sinn. Mennesket sjølv står i sentrum, alt skal kretsa om oss.
Djevelen freista dei til å byggja eit tårn. Det var eigentleg ynskje om å bli stor som låg bak. Alt i Edens hage kom den tanken fram: Å bli som Gud. Det er eit kjennemerke på den falne natur.
Det andre er at folket dermed avsette Gud. Dei ville til himmelen, utan Guds hjelp. Dei seier i det heile ikkje eit ord om han. Dei var gudlause. Dette høyrer også med til den verdslege verda: Dei klarer seg utan Gud.
Då steig Gud ned. Han reagerer alltid på synda. Og synd er å snu ryggen til Gud. Som teikn på dom, spreidde han folket bort frå seg, og han forvirra dei ved dei mange språk. Herren tilbyr likevel frelse til den mest gudlause, men dømer strengt dei som vrakar han.
Kva har du gjort?


7)
1. Mos. 12 a. Abraham.
Abraham er stamfar til Israels folk og til alle dei truande. Han var av Sems ætt. Men han er også eit forbilde på dei kristne på fleire måtar.
Først - han fekk eit kall til å dra bort frå heidenskapet og dei verdslege. Kaldea var eit kultursenter, men gudløysa herska der. Slik ber Herren oss forlate “de brede streder” og å leva med Jesus.
Så ser me at kallet var eit offer. Han forlet alt sitt og sine eigne. Han forlet det trygge på jorda, og det krevde tru til Gud. Hebr. 11,8. Nå måtte han berre lita på Herren.Truslivet er slik for dei kristne òg. 2. Kor. 5,7. Sæle er dei som ikkje ser. Joh. 20,39. Me har ikkje noko anna å halde oss til enn Guds ord og lovnader.
Abraham skulle bli velsigna, sjølv om reisa var eit offer og alt var uvisst. Velsigninga har sine eigne lover. Gud gir ofte mest til den som ofrar mest.
Han skulle også bli verna og få hjelp mot fienden. Våre “fiendar” er Guds “fiendar”, og han sender sin himmel til hjelp.
Endeleg skulle han bli til velsigning, ja, heile verda skulle bli velsigna i han. Det var ved Messias dette vart oppfylt juledag og langfredag. Kristus kom som Guds velsigning til verda. Og kva er større for eit menneske enn å høyra: Di synd er sona og tilgjeven i Kristi blod. Du er fri!


8)
1. Mos. 12 b. Abraham i Kana’an.
Me vil stansa ei stund til ved Abraham, då han budde i landet. Det er så likt ein kristen sitt liv i denne verda. Han kom til landet på Guds løfter og ord. Det var Guds vilje. Då ser me noko:
Først: Gud openberra seg for han. Dei tala saman. Gud var nær og var fortruleg med Abraham. Slik kan menneskelivet vera, eit fortruleg samfunn med Gud. Salme 25,14. Denne openberring kjem til oss ved ein open bibel, med falda hender og samvær med andre truande. Abraham måtte dra bort frå dei andre, i stilla, for å møta Gud. Det er ei viktig side ved kristenlivet.
Dinest ser me at Abraham levde midt i heidenskapen, mellom kanaanittane, v. 6. Gud tok han ikkje bort frå det vonde, men hjelpte han midt iblant dei ugudelege. Dette var likevel ein fåre. Israel vart påverka av heidningane, og det førte til fall. Slik lever me i fåre frå verda ikring oss. Det gjeld å vere på vakt.
Så ser me at Abraham bygde eit alter og tilbad sin Gud. Det var ei vedkjenning for dei andre. Han skamma seg ikkje over sin Gud. Men alteret var òg ein offerstad. Det beste feet skulle brennast der til ære for Herren. Me har ikkje full disposisjonsrett over eigedommen vår. Den tilhøyrer Herren. Alterets tale er klår: Gud har rett på førsteplassen i livet vårt.




9)
1. Mos. 13. Lot.
Lot var brorson til Abraham, og Herren hadde ikkje sagt at han skulle vere med til det nye landet. Slik var dette svikt hjå Abraham at Lot vart med. Og det var fleire svake punkt hjå denne truskjempa, slik det er hjå oss alle. Lot sjølv er eit bilde på ein svak, haltande og feilande kristne. Fleire trekk viser seg her:
Han var egoistisk, v. 8-9. Det var trette mellom gjetarane om beite. Abraham gav han fritt val, og Lot tok det beste. Våre handlingar avspeglar hjarta vårt. Slik er han heller ikkje med i Hebr. 11 om trusheltane.
Han var òg verdsleg, v. 12-13. Han budde nær Sodoma som var full av synd. Det er risikabelt og farleg å flytta telta sine nær denne verda. Den påverkar oss og fører til fråfall. Seinare budde Lot inne i byen, kap. 14,12. Der var han med i byrådet i porten, 19,1. Då går det som i Laodikea: du blir lunken og sløv.
Men Lot var rettferdig, 2. Pet. 2,7-8, og vart fri domen. Abraham bad for han, kap. 18. Så fekk han ein siste sjanse til å røma for livet og berga seg ut. Det er godt med gode, bedande vener!
Likevel: Lot fekk ikkje alle sine med, kap. 19. Dei lo av han, kona vart til ei saltstøtte, og døtrene dreiv hor med far sin. Slik er det noko tragisk over Lot. Om du leflar med verda, går det like eins med deg.




10)
1. Mos. 14. Melkisedek.
Øvstepresten Melkisedek er ein spesiell og merkeleg person i Bibelen. Me finn han att også i salme 110 og i Hebr. 7 i NT. Her er han forbilde på Messias, og likskapen med Jesus blir trekt fram. Her er fleire ting å læra om Kristus.
For det første var han konge, og det tyder at han styrte over andre. Han budde i Salem, som er Jerusalem. Slik er også vår Frelsar konge, både nå og i det himmelske Jerusalem.
Namnet hans tyder rettferdig konge, og Salem tyder fred. Begge deler høver godt på vår frelsar. Han er rettferdig og fred, og han gir oss det. Men det er ikkje politisk fred og vår eiga rettferd. Alt er ei gåve frå han på hans måte.
Dinest var han prest for den høgste Gud, v. 19. Det var også Abrahams Gud, v. 22. NT brukar dette og samanliknar han med øvstepresten Kristus.
Melkisedek var utan slekt, me kjenner den ikkje. Slik var Kristus evig og hadde eit evig prestedømme.
Me ser og at Abraham gav tiende til Melkisedek og viser slik at han var lågare. Melkisedek er større avdi han er forbilde på Kristus. Og Han er størst.






11)
1. Mos. 15. Abraham si tru og rettferd.
Abraham si store sorg var at han ikkje hadde born. Kven skulle erva han då? Då kom Herrens ord til han, v.4. Og då fekk han ein lovnad: Ætta hans skulle bli som stjernene. Det var umogeleg å skjøna det. Tanken stod stille i den kveldstimen.
Men Abraham trudde, v. 6. Her ser me at trua er tillit til Guds ord. Han stolte på at hans ord ville henda, det ville skje.
Denne enkle trua vart rekna han til rettferd, står det. Han hadde inga rettferd sjølv. Abraham var ein syndar som alle andre. Han var så urein at han kunne ikkje skapa si eiga rettferd. Livet hans var ikkje godt nok.
Då fekk han alt. Rettferda var ei gåve frå Gud i same stund som han trudde Gud og hadde tillit til ordet hans. Han visste at det “skaper hva det nevner”, som ein har sagt seinare.
Me kan heller ikkje hjelpa Gud eller leggja noko til det han gjer. Å tru blir tvert om å leggja vekk alt det me har sjølv. Så får me gripa Guds frelse, fordi ordet seier det.
Me ser det klårare enn Abraham: Rettferda er vår avdi Kristus har kjøpt den til oss. Me har ei tillrekna rettferd. Det var eit under då Sara fekk ein son, og det er eit like stort eller større under når ein syndar blir frelst.





12)
1. Mos. 18. Er noko umogeleg, v. 14?
Engelen vitja Abraham ein dag, og han laga i stand måltid til gjesten. For det var Herren sjølv som tala med han då. Han gav ein ny lovnad om at Sara skulle få barn. Denne gongen var det tidfest: Neste år på denne tid skal det skje.
Sara lytta til dette, og det uverkelege og umogelege stod klårt for henne. Det var beint fram utenkjeleg og meiningslaust. Då smilte ho med seg sjølv og slo tanken frå seg: Det var mot alt det dei visste om naturlovar.
Då greip Herren inn. Sara nektar nok for at ho lo - det var ein kombinasjon av otte og vantru.
Men Abraham får eit godt tau å halde i. Det var eit spørsmål, men svaret var opplagt.
Skulle noko vere umogeleg for Herren? Kan det tenkjast at Gud ikkje kan gjera noko? Sjølvsagt er svaret nei. Gud er allmektig på alle måtar, og det har han vist fleire gonger.
Er ikkje sjølve skapinga prov på det? Ved eit ord står universet der. På krossen sa Jesus eit nytt ord: fullført. Då var heile verda forsona med Gud. Var det noko mindre? Og kvar gong han frelser ein syndar, skjer det “umogelege” att. Gud har all makt. Skulle han ikkje då kunne hjelpa Abraham og oss? Bibelen og soga seier ja. Han kan og vil. Og han er nær deg i denne stunda og kviskrar mildt: Kom med alt til meg. Eg kan hjelpa. Ingen ting er umogeleg for Gud!


13)
1. Mos. 18, 20-33. Abraham i bøn.
Denne gongen møter me Abraham i arbeid. Det steig klagerop opp til Herren frå Sodoma og Gomorra. Synda deira var utan måte, det vil seia den var mykje alvorleg. Då steig han ned for å sjå, og då er det alvor. For når han ser, kjem alltid reaksjonen med dom over den ubotferdige.
Då steig Abraham nærare. Han eig noko av Herrens sinn som vil berga den ugudelege. Og nå går han inn i forbøn for byane. Han veit at Lot er der, og kanskje det er fleire rettferdige? Her lærer me noko om bøn der Gud høyrer og gir svar.
Abraham bad i tru. Han hadde tillit til Gud - han både ville og kunne hjelpa der hjartedøra var open. Og ein treng stor tru når synda er stor og grov.
Men bøna er audmjuk. Han tenkjer: Kan eg våga å be meir? Eller er det å freista Gud? Å vere audmjuk er nøkkelen til bønesvar: eg har ikkje rett og er ikkje verdig. Eg må få det av nåde.
Han heldt også ut i bøna. Han tok til med 50 - var det så mange rettferdige? Så gjekk han til slutt heilt ned til 10. Seks gonger bad han og vart ikkje trøytt. Men han stansa då han skjøna at han ikkje hadde lov å gå lenger.
Domen måtte koma over byen, og færre enn 10 kunne ikkje hindra det. Og ti vart seinare talet på ei lovleg forsamling i Israel. Men ei slik naud for folket skulle me alle ha. For synda nå er større enn i Sodoma.

14)
1. Mos. 19. Domen kjem.
Denne hendinga i Sodoma er eit godt bilde på den domen som skal gå over heile verda. Synda i byen var grov og stygg - det var homoseksualitet, v.5. Folk ville til og med driva det med dei framande, som i røynda var englar. Då greip Gud inn. I GT gjorde han det ofte på ein synleg måte. Her slo han dei med blindhet.
Domen var vedteken av Gud på grunn av folket si synd. Han reagerer alltid då, men ikkje alltid like ope og dramatisk. Gud har tolmod med folket. Denne domen er bilde på den siste, store domedag. Judas v. 7 og 2. Pet. 2, 6. Slik vil den dagen bli, Åp. 20.
Guds folk fekk kallet først: fly for ditt livs skuld. Lot måtte handla, ta steget og kome seg ut. Det er nådekallet til omvending og til å gå inn gjennom den tronge porten. Mat. 7,14. Og det hastar: I dag er nådens tid...
Versønene vart ikkje med, v. 14. Lot ville berga dei, men dei lo og trudde han spøkte. Så forherda var dei, eller var Lots liv og vitnemål så uklårt at dei ikkje tok det på alvor?
Heller ikkje kona vart berga, v. 26. Ho var bunden i sitt hjarta til Sodoma. Difor snudde ho seg og såg, og det vart hennar dom. Det kosta for mykje å bryta med synda. Difor skal ho vere til åtvaring for oss. Luk. 17,32. Kor har ditt hjarta feste? Er du rede til å forlate verda?


15)
1. Mos. 20 (og 12, 10-20). Abraham si synd.
To gonger gjorde Abraham den same synda. Første gong var i Egypt “kort tid” etter at han var komen til Kanaan. Andre gong var her i Gerar i Juda.
Synda hans var ei “nødløgn”for å berga sitt eige liv. Han tenkte det var best! Og mange tenkjer feil avdi dei ikkje tek Gud med på råd. Det er viktig å ta kvar tanke til fange under lydnaden mot Kristus. Elles spring dei lett frå oss.
Abraham gjekk sin eigen veg og fylgde sine tankar her. Folk skulle tru at Sara var søster hans, men han tenkte mindre på kva som kunne henne. Ho kunne blitt ei horkvinne då kongen tok henne til kone. Men her hindra Gud det djupe fallet - til lærdom for oss.
Så blei Abraham kalla inn til farao og seinare til kongen i Gerar. Guds mann var avslørt av heidningar! Det er ydmykande når verda viser oss til rette. Han må ha vore skamfull då han vart bortvist. Han skulle jo vore til velsigning. At det same hende to gonger, er endå verre.Vidare i bibelsoga finn me at sonen Isak gjorde det same, også han var i Gerar, kap. 26.
For Abraham blir det likevel oppreisning og fornying. Han drog attende til Kanaan, 13,1ff. Han reiste attende til det alteret han før hadde bygt, men forlete. Og der vart det bønnemøte - om ny nåde og tilgjeving. Det er vegen for oss. Me må attende til det alteret me forlet, der me før hadde funne nåde. Der hjå Jesus er det stadig ny nåde for syndarar.

16)
1. Mos. 21. Isak vert fødd.
Dette kapitlet har igrunnen to store lærdomar. Den første er om Isak - han er eit bilde på Kristus.
Isak vart fødd ved eit under. Mora var over 90 år, og det gjekk dermed mot naturens orden. Men det hende pga eit ord frå Herren, ein lovnad. Isak var dermed ein løftesson. Og han kom i rett tid, eitt år etter. - Slik var det med Kristus, fødd av møya Maria etter ordet frå Gud.
Vidare ser me at Isak vart fria frå døden ved eit under, kap. 22. Slik vart Frelsaren utfridd i oppstoda frå dei døde.
Isak fekk ei brur langt borte frå, av si eiga slekt. Elieser henta henne til han, slik Anden kallar oss menneske til å vera Kristi brur. Det kan ikkje vere galt å sjå slike parallellar her.
Og Isak var lydig. På Moria berg la han seg viljug på alteret for å døy. Me les ikkje noko om protest. Fil. 2 seier at Kristus òg var lydig til døden.
Men kapitlet viser også at det var strid mellom Isak og halvbroren Ismael. Hagar og guten vart så driven ut i øydemarka, og det var den sikre død.
Paulus brukar dette i Gal. 4 om to pakter. Isak er bilde på den frie kvinna sin son og evangeliet., medan Ismael er son åt trelkvinna. Det er farisearane og dei eigenrettferdige. Men dei må bort, dei har ingen plass i Guds rike. Dei går den sikre død i møte og kjem til fortapinga.


17)
1. Mos. 22. Isak vert ofra.
Dette kapitlet har og to lærdomar. Den eine er om at Abraham vert prøvd, ved den hardaste prøving noko menneske har møtt.Gud bad han å ofra sin eigen son. Og det verste var kanskje at lovnaden om ætta i framtida var knytt til Isak.
Det skal stor tru til å gjera noko slikt. Og berre trua på oppstoda kan eigentleg akseptera at slikt skulle skje. Hebr. 11. Alle kristne får oppleva litt prøving, og nokre få blir sett på harde prøver om ikkje så sterke som Abraham. Som han, må me sigra ved tru.
Det andre denne hendinga talar om, er eit spesielt offer. Moria berg er i Jerusalem. Isak opplevde å få ein stedfortredar. Væren vart ofra der Isak skulle døy. Guten gjekk fri avdi ein annan tok plassen hans. Me ser og at dyret var den einaste redning for han. Annan utveg var ikkje å finna her mellom fjella. Og me ser at Gud ordna det slik og viste han dyret. Hvis det hadde vore der heile tida, kvifor såg ikkje Abraham det før? Slik er det mange som ikkje ser frelsa i Kristus sjølv om han heile tida er der.
Nei, her greip Gud inn for å berga Isak. Og det var eit forbilde på det Guds lam som skulle døy for alle menneske på det same fjellet - Jesus Kristus døydde på Golgata. “Du gikk for meg en blodig sti, og jeg som skyldig var, slapp fri.” “Takk, takk, at også jeg fikk være med.” Slik syng Guds barn. Du kjenner vel den tonen?

18)
1. Mos. 24. Ei kone til Isak.
Abraham sende tenaren sin, Elieser, til Mesopotamia for å henta ei kone til sonen. Og tenaren bad Gud om eit teikn, dvs. om hjelp i tenesta. Det skulle ikkje skje tilfeldig. Då opplevde han å få bønesvar før bøna var ferdig! Gud let det lukkast for han og sende sin engel føre han, v. 40. Slik hende det, og slik er Gud alltid.
Folket der ville at han skulle stanse litt - i 8-10 dagar. Det var ei freisting. Det var behageleg å vera der, men det kunne bli til fall slik at han ikkje returnerte og fullførte oppdraget.
Elieser svara godt for seg: Heft meg ikkje!
For oss er det òg mange freistingar og mykje som vil hefta oss i denne verda. Herren bad også oss å reisa. Ånden kalla oss ved evangeliet og sa: Dra til himmelen, du er framand i denne verda. Det kallet kjem til kvar ein syndar som høyrer evangeliet.
Men vener og familie, rikdom og karriere og gleder i denne verda vil stansa oss. Den blinde ropa til Jesus, men folket sa: Tei stille! Luk. 18,39.
Då er det viktig å svara: Hindra meg ikkje. Sjela er det dyraste me har, den må ha 1. prioritet. Søk først Guds rike, sa Jesus. Mat. 6,33. Har du gjort det?
Dei spurde Rebekka kva ho sjølv ville. Ja, sa ho, eg vil. Ingen kan bli tvinga til himmelen. Det er viktig at eg svarer personleg og tek eit val. Det er ikkje nok å velja, men valet er viktig. Det er vår sjel og vår eiga evige framtid det gjeld.

19)
1. Mos. 25. Førstefødselsretten.
Isak fekk to søner, Esau og Jakob. Dei var svært ulike. Foreldre favoriserte sine, og det har ført til mykje vondt. Her er det særleg ein ting som kjem i fokus.
Esau var eldst og hadde difor dobbel arv og skulle bli leiar for familien. Men han vanvyrde retten sin og selde han for eit måltid mat, v. 54. Dette er bilde på dei som vil tilfredsstille seg sjølv og tenkjer kortsiktig. Det er det verdslege sinn som er oppteken av jordisk nyting og vil ha alt her og nå. Dei vil ikkje vente på den ære og stilling dei skal få i framtida.
Dette delte sinn - mellom verda og Gud - kallar Bibelen åndeleg hor. Difor seier Hebr. 12,16 at Esau var ein horkar og verdsleg. Og som 40åring gifte Esau seg med to heidningekvinner, kap. 26,34. Dei vart ei hjartesorg for foreldra hans.
Seinare freista han å gjera synda god att og ville vinna retten attende. Då var det for seint sjølv om han gret og angra! Slik kan det gå.
Jakob var heller ikkje fullkomen. Han utnytta broren og lurte til seg retten under falsk namn. Men han var utvald av Gud. Det viser litt om kva nåde er. Det er heilt utan vår forteneste. Og han måtte betale for sine feiltrinn - då m.a. Josef vart send til Egypt.
I den nye pakt vert alle kalla av nåde slik Jakob vart. Ingen vert utestengd som kjem ved det nådekallet. Men det kan verta for seint, slik Esau opplevde det. Det er alvoret i kallet. Kva har du gjort med det?

20)
1. Mos. 27. Esau og Jakob.
Jakob tok velsigninga og førstefødselsretten frå broren med list. Det er ei av dei stygge hendingane i den gamle pakt.
Faren var gamal og blind og var på ein måte ikkje vaken nok for korleis sønene var. Jakob var ikkje fødd til denne retten, han var nr. 2 sjølv om dei var tvillingar. Esau burde blitt stamfar til Israel etter lova. Men Gud valde Jakob etter nåden og viste på den måten korleis han handlar: Den uverdige får alt for ingen ting. Me er fødde i synd og eig ingen rett hjå Gud. Men han vel syndaren av nåde.
Likevel synda Jakob. Mora lokka han, og han fylgde viljug med. Inne hjå faren høyrde han eit ord som kunne ha vekt han. For Isak sa: Målet er Jakobs, men hendene Esau sine, v. 22. I det ytre var han den rette når faren kjende på han. Men røysta var ikkje rett. Den røpa han.
Slik er det med oss. Me kan vere rette i mange ytre ting. Men vitnemålet vil røpa oss med tida. Har eg eit ord om Guds nåde, eller sit eg fast i lova sine krav og levereglar? Gud ser alt dette. Men levande kristne vil òg merka det etter ei tid - utan at me skal døma nokon. Men Jakob fekk møta Gud på ny - både ved Betel og ved Jabok. Det viser Guds store nåde mot dei som feilar. Og me kan berre takka og be: syn din nåde mot meg.




21)
1.Mos 28. Himmelstigen ved Betel.
Jakob er blitt 70-80 år og har reist 80 mil. Sola var gått ned, og han var i naud. I Betel fekk han kvile. Då opplever han noko:
Himmelstigen vart reist, v. 12. Det var samband og kontakt mellom himmel og jord. Det viser at Jakob ikkje var forkasta trass i synda hans. Gud viste han ein veg og ei bru over til Guds rike. Alt det han sjølv hadde gjort, var unyttig her. Berre denne himmelstigen var vona hans. Og den nye pakt er Jesus denne vegen. Joh. 14,6.
Han såg englar stiga opp og ned. Først går dei opp til Gud med bøner og naudrop frå oss. Så kjem dei ned med svar og hjelp.
Toppen nådde til himmelen, v. 13. Herren sjølv stod der. Slik har me òg kontakt like opp til hans truna, sjølv om me ikkje alltid føler det. Då tala Herren til han. Det er kontakten - Guds ord. Han har ein bodskap til oss. Eg er med deg, sa Herren. Reisa skulle ikkje bli mislukka. Korleis kunne den det når Gud var med? Og Gud velsigna han der.
Då vakna Jakob, v. 16-17. Og han oppdaga at det ikkje lenger var ein draum. Det var ei stor erfaring. Ein skremande stad var det. For første gong såg han visst seg sjølv som ein syndar for Gud, det skjer nett i Guds nærleik. Men han såg også himmelens port og Guds hus. Det var ikkje ein vakker katedral. Guds hus er der Gud og syndaren møtest. Og det vil han minnast, v. 22. Har du vore ved denne himmelporten?

22)
1. Mos. 32. Ved Jabok.
I dette kapitlet møter med Jakob i kamp, og det stod om Guds velsigning. Eg slepp deg ikkje før eg får den, sa han til Gud.
Jakob var nå åleine med Gud, v. 24. Det var han i Betel òg, kap.28. Det er naudsynleg for Guds folk å vere det. Me treng det gong etter gong. For å høyra Guds røyst og få vita Guds vilje, må tankane frå verda stengast ute. Då treng me stillheit.
Denne gongen hadde Jakob eit oppgjer med Gud. Då vert det kamp,v.25. Me skal ikkje gløyme fortida før den er gjort opp. Nå skulle Jakob bøyast og på ein måte knekkast. Han skulle sjå kven han eigentleg var.
Kva er namnet ditt? spør Gud. Ja, han hadde brukt falskt namn ein gong. Jakob kan tyda: bedragar, og det hadde han vore. Nå skulle han heite Israel, som tyder: å kjempa med Gud. Han skulle få ein heilt ny karakter, bli ein ny mann. Det skjedde ved Jabok.
Her fekk han òg eit lekse for livet, v. 25. Hofteskåla gjekk or ledd. Han vart halt, heile livet vart det eit minne om denne dagen. Det viste at han var liten og avhengig av Gud. For Gud var den sterkaste og vann.
Likevel fekk han velsigning med seg. Den var òg for heile livet. Det var ikkje nok med faren si velsigning som han lurte til seg. Nå fekk han noko betre - Gud kom med sin nåde. Har du ei slik oppleving?


23)
1. Mos. 35. Til Betel på ny.
Gud openberrar seg igjen for Jakob. Han skal fara til Betel og bu der. Gud talar til sine gong etter gong, han har omsut for dei og kunngjer dei sin vilje. Det som hende då, er eit fint mål for alle kristne.
Betel var staden der Gud hadde synt seg for han før. Han skulle ikkje sleppa den velsigninga og minnet om eit møte med Gud og himmelstigen. Me skal òg ta vare på det Gud gir oss.
Der skulle han byggja eit alter for Herren. Alter er både ein stad for tilbeding og for offer. Der skal han dyrka sin Gud og gi av det beste han har.
Det første som nå måtte skje, var ein grundig reformasjon. Jakob såg at husfolket hans ikkje levde rett. Han hadde heidningar hjå seg. Nå lydde husfaren sin bodskap klårt: Få avgudane bort! Han visste at dei ville øydeleggja livet. Til og med Rakel hadde husgudar med seg. Mange går gjennom livet utan å vere løyst frå verdslegdomen og syndelivet.
Så måtte dei rensa seg og skifte klede. Alt det ureine måtte bort, til og med ringane som truleg var amulettar. Dette var den første reformasjonen me kjenner. Kjenneteikn på ei ekte vekkjing og reformasjon har alltid vore dette: synd og syndevanar vert rydda bort. Den vakte ser at det er ei hindring.
Så kom dei til Herrens tenar med avgudane, og han grov dei ned i jorda. Dei skulle ikkje vere med på reisa og seinare i livet. Då er spørsmålet: Har du grove ned dine husgudar? Eller gøymer du på noko? Det vert di ulukke.

24)
1. Mos. 37. Josefs liv.
Her tek eit nytt avsnitt til i denne boka. Josef er ein kjend mann i Bibelen og eit fint bilde på Jesus. Fleire parallellar mellom dei finn me her:
Først ser me at Josef blei forkasta av sine eigne. Han var elska av faren, v. 3-4. Men brørne forakta han for draumane hans og selde han til slutt til hanselsmenn som tok han med seg til Egypt. Alle trudde han var dø. - Mange av jødefolket forkasta Jesus, Joh.1, 11 og 7,5. Dei fleste i dag gjer det òg. Likevel er alle menneske elska av Gud.
Josef vart også hata for orda sine. Det han sa høvde ikkje for brørne. Han var for god for dei, og dei var nok avundsjuke på han. Faren gav han den finaste kjolen. Og draumane viste at han skulle bli større enn dei. Det såra stoltheten deira. Men dei gjorde det utan grunn. - Slik var det òg med Jesus. Folk raste på Langfredag, og dei kristne er ofte blitt forfylgde for si tru.
Dinest vart Josef kasta i brønnen der det ikkje var vatn, v. 24. Dei ville skada han, men kunne ikkje. Dei la råd opp om å drepa han. Ingen kom opp av ein slik brønn ved eiga hjelp. Og Jesus vart også overgitt til døden for oss, men Gud reiste han opp.
Sjølv om han vart slave i Egypt, ordna Gud det slik at han vart til hjelp for brørne seinare. Slik vil Jesus frelsa oss - til og med sine verste fiendar. Kor stor ein syndar du er, kan han likevel berga di sjel!

25)
1. Mos. 39, 9. Synda mot Gud?
Josef møtte ei stor freisting i Egypt. Og han sigra på den måten alle bør gjera i slike stunder. Kona til Potifar ville forføra han til synd. Josef var ung og einsam, åleine mellom framande. Difor var det ei freisting å vere nær denne kvinna.
Men Gud var med han og hadde velsigna faraos hus, og Josef var ein betrudd mann. Då freistinga kom, sigra han.
Her lærer me at synda er først og fremst mot Gud og ikkje mot menneske. Me kan nok skada andre ved synd, men mest vanærar me Guds namn. Me krenker skaparen når me bryt hans bod.
Synda er òg stor vondskap. Me skal aldri bagatellisera den. Det gjer me ofte ved å seia at me meinte det ikkje slik, eller me trudde ikkje det var så alvorleg. Synda er stygg og vond avdi Gud har sagt det i ordet sitt. Då fins det ingen unnskyldning.
Me har ein parallell hjå David. Salme 51 viser òg at synda er stygg og mot Gud. Begge gongene gjaldt det 6. bodet. Men Gud handlar på same måten med alle bod.
Josef sigra ved å røma. Det er tider i livet det er best å forlata dei stader der freistinga er sterk. Du er ikkje feig då, men det viser at du tek synda på alvor. Det er sann klokskap og ta Guds ord og vilje alvorleg.




26)
1. Mos. 40 (37 og 41). Draumar.
Fleire gonger høyrer me om draumar i Bibelen, det gjeld òg NT. Og det er tydeleg at Gud brukte draumen i bibelsk tid til å kommunisera med folk. Slik kom han i kontakt med menneska og kunngjorde dei sin vilje i vanskelege situasjonar. Han viste dei òg kva framtida skulle bli på denne måten.
Det er klårt at fåren er stor for oss til å byggja på draumar. Det kan leia oss bort frå sanninga. For draumane er flyktige og kan tolkast på mange måtar. Bibelske draumar var meir ein kombinasjon av draum og syn eller openberring. Me må òg vere varsame med å overføra alle forhold i Bibelen til vår tid og vår situasjon. Bibelsk tid var ei spesiell openberringstid då Guds vilje skulle kunngjerast for folket.
I kap. 40 finn me bodskap både til liv og død - i munnskjenken og bakarens draumar. I kap. 37 hadde Josef sjølv draumar om si framtid og Guds utvelging. Og i kap. 41 finn me faraos draum om landet og folket si framtid. Sju gode og sju dårlege år skulle det bli.
For oss gjeld nok meir ordet hjå Jer. 23, 28: Den som har ein draum får fortelja den, men den som har Guds ord skal tala det. Og me har ordet med heile Guds vilje i. Det er ein trygg og sikker grunn for tid og æve.
Guds ord er fast og sikkert. Mange kritiserer det, men ingen er i stand til å øydeleggja denne grunnvollen for tru og liv. Difor held me fast ved det. “Guds ord det er vårt arvegods.”

27)
1. Mos. 43. Kjærleiken si makt.
Soga om Josef er eit godt døme på kjærleiken si store makt. Her gjeld det ein familie. Her vinn kjærleiken over hat og uvilje og smeltar hjarto. I det heile er Josef eit godt bilde på Jesus og korleis han er mot sine.
Soga er slik: Benjamin vert med til Egypt for å kjøpa korn, og Josef kjenner brørne att. Han tek venleg imot dei, sjølv om dei har vore stygge mot han før. Josef var interessert i dei og korleis det gjekk med faren. Står det bra til? Lever far? spør han. Det viser kjærleik og velvilje.
Augo hans leitar etter kvar av brørne. Då han såg Benjamin, fullbror sin, heldt det på å bresta for han. Er dette den yngste broren, sa han til dei. Gud velsigne deg, son min, sa Josef. Berre det må ha skapt undring i søskenflokken. Han måtte skunda seg ut for ikkje å visa kven han var. “For hjarta hans brann av kjærleik til broren,” står det, v.29. Då gjekk han ut og gret for seg sjølv.
Nett slik møter Jesus oss menneske. Han brenn av kjærleik etter å møta oss. Han vil gi oss det beste og kjenner oss vel, midt i folkemengda.
Det viste Josef her. Dei må ha blitt endå meir forundra. Han sette dei til bords etter alderen, og han gav Benjamin 5 gonger meir enn dei andre! Men dei spurde ikkje om grunnen. Dei berre gleda seg over at nå var berginga nær. Så gløymde dei alt anna. Slik er frelsa - den er større enn alt anna.

28)
1. Mos. 45. Openberring.
Josef har halde seg skjult for brørne for å prøva dei. Slik gjer Jesus ofte med sine vener. Ein dag kunne han ikkje leggja band på seg lenger, står det, v.1. Han gret og sa: Eg er Josef.
Dette var ei openberring for dei 11 brørne. Aldri hadde dei tenkt at det skulle skje. Dei vart redde og stumme. Ikkje eitt ord fekk dei fram.
Josef anklaga dei ikkje. Det var Gud som ordna det slik, sa han, for å halde oss alle i live. Så stor er vår Gud. Jesus blei sendt til jord for å frelsa folket. For vår skuld vart han fattig.
Nå måtte dei heim og henta faren. Det er eit vakkert bilde. Dei fekk mykje med seg. Det beste i heile Egypt tilhøyrde dei nå, v. 20. Dei fekk niste med på vegen, og kvar fekk sin høgtidsdrakt, v. 22. Reisekost til faren var òg med. Og så vogner frå Egypt til å reisa i, v. 19. Alt dette er bilder på evangeliet og det Gud har å gi sine.
Men faren sitt hjarta var kaldt. Han trudde det ikkje. Og korleis skal me vinna dei som er så harde? Det har alltid vore eit spørsmål.
Då fortalde dei alt det Josef hadde sagt og viste han vognene frå Egypt. Han fekk sjå litt av den rikdom og storleik som var der. Då vakna Jakob og ånda livna til. Det er nok! v. 28. Han ville fara avstad. Ei slik kraft har evangeliet. Og i Egypt fekk dei den beste delen av landet, kap. 47, 11. Ingen ting kan samanliknast med Guds gåver! Dei har kraft i seg til å vekkja og dra syndaren til Gud.

29)
1. Mos. 48, 15-16. Guds namn og Guds nåde.
Gamle Jakob er sjuk og velsignar dei to sønene til Josef, Manasse og Efraim. Den yngste blir sett framfor den eldre slik Gud ofte gjer for å syna sin nåde. Ingen er fødd til noko i Guds rike, og ingen fortener noko. Gud gir alltid av nåde.
Dinest velsigna han Josef, v. 15f. Då tala han om Herrens namn. For Gud er fedrane sin Gud, Abraham og Isaks Gud. Slik Herren var med fedrane, slik vil han vere med nye slekter. Guds hjelp til fedrane er vår hjelp. Det er styrke og kraft å vita det i tunge tider.
Men Josef seier òg at me skal gå på Guds vegar. Me skal leva for han og for hans åsyn. Guds vilje med livet vårt er vår ledestjerne. Guds ord har vegleiing for livet vårt, og han vil me skal leva etter det. Guds vilje er alltid til det beste for oss.
Men Gud er også hyrdingen vår. Det er eit vakkert bilde som me kjenner frå t.d. Salme 23 og Joh. 10. Hyrden vaktar og vernar oss og leier oss til dei beste plassane. For hyrdingen kjenner landet og veit om både fienden og kor maten er. Må han få føra oss alltid. -
Til slutt tala han om engelen som løyste han ut frå alt vondt. Slik er Jesus vår “forløser” som har makt over alt det vonde. Det viste han på Golgata og i oppstoda. Har han fått løysa deg ut frå synd og dom? Hyrdingen er nær deg nå med sin nåde.



30)
1. Mos. 49, 10. Fredsfyrsten.
Jakob kalla sønene til seg på dødslege og velsigna dei. Han var profet då og forkynte kva kvar slekt eller stamme skulle få oppleva. Alle tolv er nemnde.
Slik er Gud. Han utelukker ingen. Alle slekter kan få sin plass i det himmelske Israel. Kvar ein får si velsigning. - Likevel kjem ein i ein særklasse, Juda. Om denne stammen står det at kongespir ikkje skal vika frå dei. Og Gud hadde ikkje tala om konge til Israel før.
Og nett då kjem ein profeti: Til Fredsfyrsten kjem, og alle folk skal lyda han. På hebraisk står Shilo, og ei ny omsetjing brukar dette namnet (KJN). Det kan òg omsetjast: Han som riket tilhøyrer.
Det er Messias, oppfylt i Jesus Kristus. Ein fin og klår profeti om Frelsaren. Fredsfyrste er eit vakkert namn. Og julenatta viser at han kom for å gi oss fred. Luk. 2,14. For riket tilhøyrer han.
Først og fremst skapte han fred på krossen. Så gir han syndaren fred Gud, det skjer ved omvending og tru på Kristus. Og det gir fred i hjarta. Tenk, eit menneske får fred med Gud!
Me kjenner den ikkje alltid like sterkt, likevel er den der. Ordet seier det. Han kan også gi fred mellom menneska, og endeleg vert det fred på jorda når Guds fredsrike kjem ein dag.
Den som eig fred med Gud er trygg i liv og død. Han veit at synda er tilgjeven og Gud har gjeve han evig liv i Jesus Kristus. I alt som møter oss i livet, veit me at Gud fører oss på den rette og beste vegen.

31)
1. Mos. 50, 20. Gud tenkte.
Brørne til Josef var redde for hemn då faren døydde. Det var godt mellom dei så lenge han levde, men kva ville skje nå? Det er lett å tenkje slik for oss menneske.
Då sende dei bod - ein mellommann til broren og bad om tilgjeving ennå ein gong. Skulda må ha vore tung å bera, og samvitet gnog på dei. Josef hadde makt til å døma dei, og dei visste dei fortente det.
Svaret frå Josef er fint - og høver på alt Guds folk: De tenkte vondt, men Gud tenkte godt. Det tyder at det me har rota til og øydelagt, det har Gud ordna til det beste for oss. Og det tyder at menneska ikkje kan øydeleggja Guds plan og gjerning. Me kan forstyrra den til ein viss grad ei tid. Men Gud er større enn våre tankar og gjerningar. Han er allmektig.
Det vonde kan på denne måten bli brukt eller omsnudd til det gode. Det vert til nytte for oss, og slik kan det tena hans plass og æra Guds namn. Det er eigentleg stort. Gud vil ikkje noko vondt. Dette spørsmålet har mange streva med. Men han transformerer ofte det vonde om til noko godt. Josef tilgav mykje, men Guds tilgjeving er utan grenser. Brørne kom og ville vere tenarane hans etter dette. Det er slik nåden verkar i oss. Me ser kor små me er og får trong til å gå Guds vegar.
Nå tenkjer Gud slike gode tankar for meg. Han endrar det vonde eg har gjort til noko godt for sitt rike. Det er ufatteleg, og det skapar takketonar. Takk, Jesus, for at eg òg fekk vera med!
Og nå tenkjer han på deg.

Andaktar

Henrich Müller:
1. jan.
Hebr. 13, 8: Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja til evig tid.

Det er rett at Kristi navnedag står i spissen for alle andre dager i året. Han kalles Jesus, dvs. frelser. For han frelser sitt folk fra deres synder. Han har skaffet oss frelse ved sin død, han tilbyr denne frelse i evangeliet, og han virker troen som tar imot frelsen ved Ånden. Og endelig fullender han frelsen ved å gi alle som tror på ham det evige liv. Jesus er vår frelses grunn. Den som støter ham bort, skyver frelsen fra seg og velger elendighet. Der hvor ikke Jesus bor i hjertet, hersker synden. Og der synden hersker, er fordervelse. Hvorledes kan rent vann flyte fra en oppmudret, uren kilde! Hvorledes kan en bitter rot bære søt frukt! Hvorledes kan et syndig liv føre til et frelst liv. Ulukke dreper den ugudelige, sier David. Om han dog får herlighet i dette livet, vil han ikke høste velsignelse av det. Dersom du ikke vil ha et dårlig år, så fly synden. Vil du ha et godt år, så tro på Jesus og følg ham. Alle ting må tjene dem til gode som elsker Gud. Jesus frelser dem fra nød og død. Er de svake, vil Jesus styrke dem. Føler de sin synd og gråter som Peter, vil Jesus trøste dem. Er de syke, vil Jesus oppmuntre dem. Og når de dør, vekker Jesus dem opp til evig liv. Han er i dag den samme som i går, og han blir alltid deres frelse som tror på ham. Derfor skulle du gi ham ditt liv og din bønn:
Saligheten er oss nær. Opp mitt hjerte, opp min tunge….

2. jan.
Salme 86, 11: Lær meg, Herre, din vei. Jeg vil vandre i din sannhet.
Verdens barn spør også etter veier. En spør etter veien til rikdom og hva han skal gjøre for å samle seg mye gods. Det er et unødvendig spørsmål! Vi har rikdom nok om vi har gudsfrykt med nøysomhet. For de som frykter Herren, mangler ikke noen ting. Og å være tilfreds med det man har, er en stor vinning.
En annen spør etter veien til ære. Hva skal han gjøre for å oppnå makt og berømmelse i verden. Vi har nok makt dersom vi forstår å beherske oss selv og undertvinge vår lidenskap. For den som hersker over sitt sinn, er mektigere enn en som inntar en by.
En tredje spør etter veien til velvære og hva han skal gjøre for å leve hver dag i herlighet og glede. Dersom han arbeidet for å bevar en god samvittighet, ville han ikke savne det. En god samvittighet er daglig velvære.
De kristne spør etter veien til himmelen. Der finnes den rette rikdom, for ingen tyv kan stjele der og heller ikke kan møll fortære noe. Der er den rette ære som blir til evig tid. Der er den rette velvære. Der er gledens fylde for Guds ansikt og salighet ved hans høyre Hånd evig og alltid. Vi er skapt av Gud ikke for dette forgjengelige, men for det evige liv. Søk dette, for Jesus er veien, sannheten og livet. Be om at du må få kjenne ham rett og i troen følge i hans fotspor. I ham er du da på rette vei og vandrer i hans fotspor.
Jeg går med Jesus hvor jeg går. Han har meg ved sin side.

3. jan.
Apg. 4, 12: Det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved.
Den som søker frelse utenfor Kristus er lik den som vil samle vindruer av torden eller fiken av tistel. Penger og gods metter ikke sjelen. Stor kunnskap stiller ikke hjertets tørst. Egenrettferdighetens gjerninger kan ikke gi samvittigheten fred. Et fint liv i menneskers øyne, gir likevel ikke noe sikkert håp. Jesus er det eneste tre som bærer livets frukter, og den enste klippe som vi kan bygge sikkert på. Og han er den eneste trøst som vi kan forlate oss på og den eneste frelser fra nød og elendighet. Årsaken er at vi alle er syndere, og der er bare én Gud og én mellommann mellom Gud og mennesker. Det er mennesket Jesus Kristus som gav seg selv som en gjenløsnings betaling for oss alle. Det synger kirken om:
Til deg alene, Herre Krist, står alt mitt håp på jorden…


Laurits Nilsen: ”Livets brød i dødens verden”.
”Bibelske betraktinger året rundt.”

Forord.
Disse bibelske betraktninger er delvis et lite utdrag av de skriftene jeg i løpet av de siste 33 år har gitt ut, like fra mitt ungdomsarbeid, ”Lekmannspostillen”, og til de aller siste foredrag. Alt er dog slik utvidet og bearbeidet at denne boken er et helt nytt og selvstendig verk – mitt lille ”livsverk” får jeg vel kalle det. – At også misjonsarbeidet, Totalavholdssaken og andre større samfunnsoppgaver av of til omtales, håper jeg de fleste bare vil finne er et gode.
Som jeg vel nå må anta at dette vil bli mitt siste større arbeid, tør jeg vel også tro, at det vil vise seg som det mest modne og lærerike. Det ene som det andre anbefaler jeg i hans hånd, som kan gjøre langt mer enn det vi kan be om eller forstå.

Laurits Nilsen.

Utgitt i Mandal i 1919 på Duefjelds forlag (etter hans død i 1917).
Denne elektroniske utgave oversatt og utgitt av Nils Dybdal-Holthe. Mangfoldiggjøring skal ikke skje uten etter kontakt med utgiver.
© Nils Dybdal-Holthe, Avaldsnes 2007.

Januar
01.01
Hebr. 11, 2.
Hvis det er noen tid som særlig oppfordrer oss til å prøve oss selv som kristne, så må det være nå ved årsskiftet. Det ligger alltid noe alvorsfullt i overgangen fra ett år til et annet. Vi vet

01.23
Mat. 7, 13-14.

Den trange port.

Et menneske er enten i den tilstand at det flyr fra Gud, eller i den tilstand at det søker ham. Enten griper det etter Gud i lengsel, eller det strir imot ham i trass. Skriften taler tydelig nok om to porter og to veier, om to slags vandringsmenn og to slags mål for livet.
Vi ser to veier for oss stå: Den breie og den trange.
Men akk, dessverre bare få, den trange vei vil gange.
Det er jo nettopp dette teksten vår viser oss i dag, og det vises oss for at vi skal prøve hvor vi selv befinner oss. Ingen av oss er kommet så langt at det ikke er nødvendig med å prøve selv. Veien til å aldri få forstand på noe, er at man innbiller seg å være ferdig med det. Slik er det også med vårt forhold til Gud. Her må vi stadig følge sangerens råd:
Å, prøv deg selv på hvilken vei du vandrer!
Og finnes du på veien jven og brei,
så be i dagat Gud ditt sinn forandrer,
og skjenker deg ved tro rettferdighet.
Jeg vil heller bli bedratt i tusen andre ting enn i dette ene, sa en søkende sjel. Og det var et sant ord. Her er mange slags bedrag i verden, men det verste og også det vanligste, er selvbedrag. Mange håper på himmelen og kaller seg kristne, og vet likevel ikke hva en sann kristen er. Mange føler seg hjemme over alt, bare ikke i sitt eget hjerte. Herren vil så gjerne vårt beste. Han vil ha oss inn på den trange vei til liv og frelse. Derfor roper han: Gå inn gjennom den trange port. Når du hører hans røst nå i dag, så forherd ikke ditt hjerte. Amen.



02.02
Mat. 5, 16
La lyset skinne..

En kristen skal ikke bare gjøre inntrykk ved det han sier, men også ved det han er. Hellighet er like nødvendig på arbeidsplassen som i lønnkammeret og på talerstolen. Hånd og munn, liv og lære må følge hverandre. Gjennom hver handling, hvert ord og hvert blikk øver vi innflytelse på våre omgivelser enten til det gode eller det vonde. Og en kristens daglige oppgave må være i ord og handling å gjøre et fordelaktig inntrykk for den Herre Jesus.
Vi skal fremme hans ære i alt. Enhver skal la lyset skinne. Den som vil vinne sjeler for Herren, må også gjøre noe slik at Gud kan komme sjelene nær. Herren behøver ikke bare Peters flytende? tunge, Paulus’ klare hjerne og Johannes’ varme hjerte. Han trenger også Dorkas uanselige synål.
Ord når fram til ørene, gjerninger til øynene. Ti regler er ikke så lette å følge etter som ett eksempel. Det er et stumt og stilltiende vitne, men taler dog med en hemmelig kraft. Og ”jeg er viss om,” sier Pontoppidan, ”at dersom vi hadde en mengde av gudfryktige og rettskafne menneskers eksempel, så kunne vi klart oss med langt færre bøker og predikanter.”
Det må hos alle kristne være noe i livet som sammen med ordene hans kan vitne om den sannhet han forkynner. Ved to vitner skal alle saker stadfestes. Og her gjelder det at alle er tro nettopp på det stedet han er satt av Gud.
”Oppfyll bare de plikter i ditt nåværende kall,” sier en kjent mann, ”og hvis da Herren behøver deg til noe annet, skal han nok vise deg det.” Sørg bare for at ditt lys er brennende, sier en annen, så skal nok herren sørge for at staken står på rett plass.
Vel den som kjærlighet utsår, og gode minner strør,
Og han blir elsket hvor han går, og savnet når han dør. Amen.


02.03
Joh. 3. 5
De fleste bibelfortolkere som jeg har lest, er enig om at denne teksten handler om dåpen, og vi kan hente mye honning om vi ser det slik. Vi kaller jo dåpen et gjenfødelsens og fornyelsens bad, som Luther. Men så står vi str aks overfor barnelærdommens kjente spørsmål: Hvorledes kan vann gjøre så store ting?
For å gjøre Luthers svar enda tydeligere pleier en religionslærer i vårt land å forklare det slik: Han tar fram en større pengeseddel og leser opp teksten på den. Så lar han barna selv finne ut hva vi kan få for en slik pengesum: mat og drikke, kost og losji, hus og klær osv. Og så spør han: Hvorledes kan da et slikt lite papir utrette så store ting?
Barna skjønner straks at papiret ikke kan gjøre det. De innser meget lett at bankens ord og underskrift som står på papiret har den aller største betydning. For dersom papiret ikke hadde bankens ord, var det bare papir og ikke penger. Men sammen med bankens ord er det penger og gyldig mynt.
At også troen er nødvendig, forstår vi om man gir en pengeseddel til en såkalt ”usivilisert” mann, en som ikke hadde begrep om verdien av en papirseddel.Han ville kaste den fra seg som verdiløs. Selv om dette er en forklaring for barn, tror jeg at den kan være ganske nyttig for voksne også. Må Herren åpne våre øyne og våre hjerter slik at vi ser dåpens store betydning!
O hellig treenighet vær takket i all evighet
for dåpens store gave. Gi at vi alle hjertelig
i troens samfunn tjener deg, og spiller ei din nåde.

02.13
Hebr. 13.7.
Kom i hu deres veiledere, de som har talt Guds ord til dere! Legg merke til den utgang deres livsferd fikk, og følg etter dem i deres tro.

Vi skal ikke prøve glemme de kjære og kjente som døde i troen. Tvert imot skal vi huske dem og følge etter deres tro. Dermed kan de være veiledere også etter at de er vandret bort. Minne om de rettferdige er til velsignelse, som Salomo sier, og det skjer på mange måter. Når vi ser på deres vandring, deres kamp og strid og endelige seier og lar bildet av dem stå levende for våre sjeler, da kan de på den måten fortsette sitt liv og virksomhet selv om de er døde.

For dem selv var jo døden en vinning, og det kan det også bli for de gjenlevende. Ofte blir deres livsverk rett forstått og belønnet først etter deres død. ”Da far døde, fikk jeg liv,” sa en unge jente. Og vi forstår nok meningen med det. Fruktene av deres arbeid spirer ofte best samtidig med at graset gror på deres graver.

Ja, slik går det ofte, ikke bare for gudfryktige foreldre og slektinger, men også for predikanter, prester og lærere. –

Mange sørger også over at noen døde ”for tidlig”, som en lovende knupp, den unge blomst, den kraftfulle arbeider, det virksomme og utrettelige vitne. Men du kan være viss om at om noen sier en er død ”for tidlige” etter deres beregning, så døde han nettopp på den bestemte tid etter Guds plan. Livet henger i en tråd, men tråden er i en vis og trofast Fars hånd.

Om det synes gåtefullt, hardt og tungt for deg, så husk på Samsons løve. Den gav en søt honning. Slik vil også alle våre savn, sorger og lidelser bare skaffe oss velsignelser når vi tar imot dem på rett måte. Våre kjære er ikke tapt for oss når de er døde. ”Forbindelsen mellom de som er døde i Herren og de som lever i Herren er ikke oppløst, men oppløftet,” sier en kjent og kjær forfatter. Det er både lærdom, formaning og trøst i slike ord. Amen.


02.04
Joh. 6,45
Vårt åndelige livs sunnhet og vekst er helt avhengig av hvorledes vi lar oss lære av Gud, hvorledes vi hører av Faderen og kommer til Jesus. Med andre ord betyr det hvilken plass Guds ord får i vårt liv og våre tanker. Der nådelivet er sundt, der setter man nådemidlene høyt. Hvis vi forakter maten, hvor skal vi da få næring fra?
Guds lærdom, Faderens stemme til menneskene lyder på mange måter for den enkelte og for hele folkeslag.


Bogatzsky-
Andakt.
Fridom frå synd
Det er ikkje slik at synda er gjort heilt til inkjes eller er fullkomen død, slik at ho ikkje lenger kan freista dei truande. For Skrifta talar om at dei truande framleis må strida om lystene i kjøtet, Gal. 5, 17. Men sanninga er at den tilgjevne synd har inga makt, korkje til å fordøma oss eller regjera over oss.
Nei, den vil meir og meir tapa si kraft, Rom. 6, 12 og 14, slik at Kristus kan herska også over det hjarta der synda ennå finst, men der den vert hata. Han regjerer midt mellom fiendane sine og oppmodar dei truande til å kjempa alvorleg under sitt banner – til han er meir enn sigerherre og står utan lyte for Guds truna.
Eg vil difor dageleg søkja nåde frå Gud for å vinna over mine feil, og rensa og helga mi natur og verta meir lik den Herre Jesus. Og fri frå fordøminag og innvigd til hans teneste kan eg visa rettferds frukt til ære og pris for han. På den måten kan eg fylgja den apostoliske formaninga: Veks si nåde.

Å, Kristus, du alene, mi von og livsens trøyst, sitt blod gjer syndarar reine, ditt ord får bundne løyst. Du vil og visst meg så med Gud forlike, at eg kan erva riket og finna ro til sist.
E. H. Bogatzsky i ”En gylden Skatkiste”, 4. jan. Tekst:; Salme 14, 7 og Joh. 8, 36. (Omsett til nynorsk av NDH.)