søndag 21. oktober 2007

Salme 119 - del B.

Salme 119. Andakter og artikler - del B.


Del VI. Waw – 41-48.

43. Din nåde og frelse.

41 Herre, la din nåde komme til meg, din frelse etter ditt ord!

Hele frelsesverket er bygt opp på nåde. Vi ser det allerede i Det gamle testamentet. Guds pakt med Abraham var en slik nådepakt der kallet og løftet var fra Gud. En slik pakt er ikke tosidig der både Gud og vi skal gjøre vår del. I en nådepakt er det bare Gud som handler.

I GT brukes ofte ordet miskunnhet ved siden av ordet nåde. Men det er i Det nye testamentet vi får en fyldigere og tydeligere forkynnelse av Guds nåde. Og det står altså skrevet i Guds bok. Frelsen av nåde er etter hans ord, som salmen sier her.

I Efeserne kap 2 skriver Paulus om vår syndige tilstand, hvor dypt og hjelpeløst vi var fortapt. Vi var døde i synden, sier han, og vi levde på denne verdens vis og var ledet og styrt av djevelens ånd. Vi gjordet det vår syndige natur (kjødet) ville, og det er aldri etter Guds vilje.

Men Gud er rik på miskunn, skriver han så. Han elsker oss og frelste oss ved å gi oss et helt nytt liv. Og det fortjente vi ikke. Vi kunne ikke gjøre noe som behaget Gud. Skulle vi bli frelst, måtte det bli som uforskyldtgave fra Herren selv.

Derfor er det nåde. Det er ikke av gjerninger som vi har gjort. De blir aldri gode nok. Så udugelige var vi at han måtte skape noe nytt, v. 10. Å skape er å lage noe av ingen ting, uten materiale slik Gud skapte verden.

Til sin venn Titus skriver Paulus at Guds nåde er åpenbart til frelse for alle mennesker, Tit. 2, 11. Det betyr ikke at alle mennesker blir frelst en dag. Men det ordet sier oss at alle som blir frelst, blir det av nåde. Der er ingen annen vei.

Og denne nåde taler han mer om i kap. 3. Vi var alle ulydige og syndere, men Guds godhet og kjærlighet ble åpenbart. Slik er Gud mot syndere. Så lenge nådens tid varer, har han ett ønske for oss: Vi må bli frelst. Vi har ingen rettferdige gjerninger, sier han. Alt det vi har gjort er tilsmusset og syndige for Gud. Derfor frelste han oss av nåde, ”etter sin miskunn”, slik at vi ble gjort rettferdige ved hans nåde. Den Hellige Ånd viste oss dette, gjenfødte oss og fornyet oss, står det.

Så er alt av Gud. La denne nåde komme til meg hver dag! Amen.


fredag 5. oktober 2007

2. Mosebok - andaktar

Andaktar

frå 2. Mosebok

Av Nils Dybdal-Holthe

2000

32) Israel i naud. 2. Mos. 1.

Israel hadde det godt i lang tid, så lenge kongen kjende Josef og det han hadde gjort for folket. Ryktet om han har nok halde seg lenge.

Då kom ein ny konge, og han var ukjend med denne historia. Det kan ha vore Hyksos-kongen ikr. 1730 f. Kr. Då tok slaveriet til, og Israel fekk det vondt. Han tvinga dei til å bli trelar, v. 13. Hardt arbeid og lite mat var vondt. Verre vart det då alle guteborna skulle drepast.Dei skulle kastast i elva Nilen. Mange døydde i Israel då.

Dette kan stå som eit bilete på det slaveriet menneska er i under Djevelen og synda. Alle er syndarar og synda sin trel. Og det er eit hardt liv som endar i den evige død. Ve dei som ikkje kjem laus frå det.

Då hende noko. Jordmødrene hadde age for Gud, står det. Dei såg kva som heldt på å skje og at det ikkje var rett. Det var mot Guds ord og bod. Så gjekk dei til sivil ulydnad. I dag vil ein lett kunna tenkja på abort som døme og parallell. Jordmødrene fekk som oppgåve å drepa borna. Det kunne dei ikkje når dei trudde på Gud.

Som forklaring hadde dei faktisk ei naudløgn: dei jødiske mødrene er så sterke at dei har fødd før me kjem. Det viser at dei skulle ha drepe dei i mors liv før dei vart fødde. Så djupt kan folk falla. Men det er godt når det er nokre – om berre få – mødre og fedre som trur på den levande Gud og vågar å ta konsekvensen av det. Og Gud vil velsigna det folk som fylgjer hans bod. Korleis stiller du deg til det Herren Gud har tala?

* Sæle er dei som tek vare på hans vitnemål. Salme 119, 2.

33) Moses - Guds redskap. 2. Mos. 2.

Gud vel seg ut spesielle reidskap for å gjera spesielle gjerningar. Ikkje alle kan brukast til alt. Me har alle våre avgrensningar. Moses var ein slik reidskap i ei spesiell tid. Han skulle leie Israel ut or Egypt då folket heldt på å gå til grunne. Men Moses var uferdig som leiar i Guds rike. Gud måtte utrusta han og hjelpa han.

Som barn vart han berga ved eit under. Foreldra blei brukte av Gud til å gøyma han for domen. Men då han vart stor, valde han sjølv å gå Guds veg, Hebr. 11,23-27. Det er fint med ein god heim, men me må sjølv ta eit val og venda om. Etter ein mislukka freistnad på å hjelpa i eiga kraft, og 40 år i øydemarka, fekk han eit nytt og personleg møte med Herren ved tornebusken. Då var han 80 år.

Me prøver ofte å gjera alt på vår måte, og å hjelpa Gud. Det går aldri bra. Kjøtet forstyrrer alltid Guds planar og vilje, og han må stansa oss. Ofte fører han borna sine ut i einsemd og kamp for å læra oss noko viktig.

Når den rette tida kjem, og me er reide, leier han oss til tornebusken. Der møter me den levande Gud. Og i lyset frå den brennande tornebusken ser me oss ssjlve. Gud får gjera oss små og audmjuke. Då har me ikkje lenger stor tru på oss sjølve. Moses var viljug og ivrig då han gjekk i kjøtet. Men motet svikta då Gud kalla. Likevel gjekk han på Guds bod, for nå slo hjarta i takt med Guds hjarta.

Vår teneste blir aldri rett når me går i eiga kraft.

34) 2. Mos. 2. Israel si bøn og berging.

I si naud og fortviling ropte Israel til Gud. Dei sukka og klaga over treldomen, v. 23-25. Dette var ikkje død ritualbøn og vane. Bøna steig opp frå ei ufatteleg naud, og då vert det eit inderleg rop.

Då står det: Ropet steig opp til Gud. Han høyrde bøna og kom i hug pakta si med fedrane. Han visste kva som hende i Egypt. Guds folk si naud er ikkje ukjend for han.

Slik er han alltid. Me har òg ei opa telefonline opp til himmelen når nauda og lidinga pressar på - så vel som i gode dagar. Me kan alltid koma - og "slå på tråden", som me sa før.

Og han høyrer bøner og og svarar alltid etter sin vilje. Slik opplevde Israel det.

Guds svar vart Israels berging. Han ikkje berre høyrde dei, han såg til dei, står det - og han kjennest ved dei? Det er vår von. Det har lite å seia kven som elles kjenner oss, sjølv om det kan vera nyttig å kjenna viktige personar i visse høve.

Her er det himmelens Gud som ser korleis Guds folk har det. Og han kjennest ved dei. Det tyder at han tok imot dei og aksepterte dei, som Luther omset det. Han hadde omsorg for dei (KJN) og ga dei hjelp i rett tid.

Slik har Guds folk alltid opplevd Herren. Han sender hjelp når me treng den mest, og me opplever ei omsorg som ingen andre kan gi. Er du ein av dei som ropar til han? Han kan svara og hjelpa.

* "Gud hører bønner i dag som før, bønnen er nøklen til nådens dør."

35) 2. Mos. 3. Gud i Tornebusken.

Det var eit underleg syn Moses fekk denne dagen. Midt i arbeidet som gjetar møter han Gud, på ein ny måte. Han skjøna ikkje straks kven det var, ikkje før Gud tala til han.

Her er me ofte. Midt i livet og strevet møter Gud oss med sitt ord. Ikkje alltid ser me at det er han, det vart først klårt etterpå. Men han ville oss noko.

Her møter Moses den levande Gud, han som var frå gamal tid. Han var der då. Han var fedrane sin Gud: Abraham, Isak og Jakob trudde på den same Gud som Moses. Det gav styrkje i kallsoppgåva.

Og han møter den heilage Gud. Dra skoa av føtene, fekk han høyra. Det var uttrykk for vyrdnad. Moses skulle vera audmjuk og liten når han nærma seg Herren.

Kor mykje me har å læra! Han er like heilag og nidkjær nå. Og me skulle og burde syna same respekt som Oses, for me er like små. Me er på heilag grunn i slike stunder, for Gud er nær. Jesaja opplevde det same i templet Jes. 6), og me bør læra betre at Gud er heilag i vår tid.

Moses møtte også ein frelses-Gud denne dagen. Han kjende den nauda folket var i, og nå ville han fria dei ut, v. 8. Gud stig ned i vår naud og veit råd. Det viser at den heilage Gud også er ein kjærleg Gud. Han vil berga dei bortkomne og fortapte. Det viste han seinare ved å senda Sonen sin for å døy på ein kross. Det "fullbrakt" som lydde der, var eit rop frå Gud: Eg vil frelsa deg! Nå er porten open.

Har du gått inn der?

36) 2. Mos. 3. Gud og Guds folk

Tornebusken er eit bilete på Israel og Guds folk. Dei var i trengsel i Egypt og var i ein fortærande eld. Busken var liten og ringeakta, og nå stod den i lys loge. Var det ute med Israel? Ville Guds folk bli fortært og øydelagt der i trengsla?

Då såg Moses noko som undra han. Busken brann og brann, men brann ikkje opp. Det hadde aldri hendt før. Moses skjøna det kanskje. I alle høve fekk han sjå det seinare: Israel levde trass i all motgang.

Men denne gongen fekk han Gud ord på at det skulle vere slik. Gud ville fria folket ut og føra det til eit godt og vidt land.

Då trong Gud hjelp! Det er endå meir forunderleg. Den evige Gud treng svake og feilande menneske. Moses skulle gå til Farao som Guds sendebod.Alt dette har parallellar i vår tid. Me har den same Gud.

Kven var så denne Gud? Ville Israels folk tru at han kom som deira hjelpar? Og ville Farao tru?

Då kjem svaret. Guds evige namn er: Eg er den eg er. v. 14. Med det vil han seia: Han er den evige Gud, som var og er og blir. Han er utan byrjing og utan ende. Han er ikkje laga av menneske og ikkje skapt. Han har alltid vore og vil alltid vera. Difor er han uimotståeleg.

For å gjera det klårt for Israel og overtyda folket, skal han seia: Det er Jahve, den Gud fedrane trudde på. Då ville dei tru. Og det gjorde dei.

Nå er me her. Den same evige Gud er med oss slik at heller ikkje me går udner i synda og verda. Det har han vist ved å senda oss sonen sin.

37) 2. Mos. 4. Orsakingar

Moses tvilte på at han hadde eit spesielt kall som det han fekk ved tornebusken. Han kom med mange orsakingar, og han vegra seg for å lyda ordren. Her liknar mange av oss på Moses.Har ikkje me og sagt: Dette kan eg ikkje.

Først: Han var udugeleg, 3,11. Korleis kunne han gjera ei så stor oppgåve? Er det uttrykk for at han er audmjuk på rett måte, er det eit fint trekk eit menneske. Men har me ikkje ofte drege oss unna avdi me ikkje ville?

Dinest: Kven har sendt meg? Han kunne ikkje gå i sitt eige namn, 3,13. Dette viser ei fin utvikling hjå Moses.Han hadde vakse i nåde. Før hadde han nett gått på eiga hand, og det enda med drap. Det var nå Gud openberra sitt rette namn for han: Eg er. Jesus brukte det fleire gonger om seg sjølv.Joh 10 og 15. Det er for han me skal gå.

Deretter nemner Moses vantrua hjå folket. Dei ville nok ikkje tru han, ein vanleg mann! Då svara Gud med under. Han skulle bruka staven, eit teikn på makt og herrevelde. Farao skulle sjå at han var sendt av den Allmektige Gud.

Men Moses hadde endå ei orsaking: Han kunne ikkje tala godt nok. Sjølv om Herren sa: eg er med deg, ville han ikkje. Send kven som helst annan, var svaret. Då var det han fekk broren Aron som hjelpar. Mange har vore i same stoda og sagt: Eg kan ikkje gjera noko for Gud. Og Herren svara: Eg skal gå med og hjelpa deg. Kva svarar du då?

38) 2. Mos. 4,25. Blodbrudgomen

Moses er på veg til Egypt på livsverket sitt, kap. 4,24. Då vart han truleg sjuk og og heldt på å døy (Herren ville ta livet av han). Årsaka var nok at Moses hadde forsømt å omskjæra den eine sonen sin. Det var å bryta pakta med Gud, ein slik mann måtte døy. 1. Mos. 17,14.

Sippora, kona til Moses, redda han. Ho omskar guten med ein stein - det han burde ha gjort. Det var smertefullt og blod rann. Då seier ho: Du er ein blodbrudgom for meg. Då meinte ho: Eg måtte kjøpa deg (livet ditt fri) med blodet av sonen min. Det kosta blod å berga deg.

Den som bryt pakta med Gud, må døy. Og ingen kan til liv med Gud utan smerte. Guds ord skaper anger og smerte i sjela. Men det er naudsynleg for å bli frelst.

Moses vart frisk att og heldt fram med oppdraget han hadde fått. Kanskje sende han familien heim att, slik skriv M. Henry.

Dette høver godt på ein kristen. Me er syndarar og har brote pakta med Herren. Det fører til den evige død. Berre ein annan kunne berga oss ved sin død og sitt blod i vår stad. Gud sende sin eiegen son, og hans blod vart til soning for oss. Jesus er vår blodbrudgom, kjøpt med hans eige blod. Ved å tru på han er du berga. Då får du nytt liv. Men det kan kosta smerte å ta imot. Guds ord dømer samvitet og alt me er. Men dette er den einaste veg til frelse.

39) 2. Mos. 5. Lat folket mitt fara

I dette kapitlet får me høyra korleis Farao legg større plager og meir arbeid på Israels folk. Han avviser klagene deira, men Moses går til Herren.

Herrens ord til Farao var: Lat Guds folkfara! Dei skal halda høgtid. Det endelege målet var nok full fridom - det var Kana'an. Men første steg var å gå ut or Egypt, landet med treldom og harde plager.

På same vis er det med oss som lever i ei syndifg verd. Herren seier: Lat folket fara - inn i Guds rike.

Farao var hard i tanken. Det er ikkje erkjenning i at han seier at han ikkje kjende Israels Gud. Det er meir hykleri og forakt. Eit folk som var så elendig og var hans slavar, måtte også ha ein liten og vesal Gud, tenkte han. Gudane i Egpt måtte vera større, for hans rike var eit stort rike.

Slik tenkjer truleg mange vanlege menneske nå òg. Der det er mange "kristne" og dei viser att i samfunnet, vil folk lett tenkja at Gud er viktig. Men jo færre dei er, jo meir vil verda bli styrkt i den tanken at Guds ord er lite viktig. Det er same tanke som ligg under når ein klagar over naud og ulukker. Då spør dei: Kor er Gud? Og i Islam finn med same tankegang.

Det er ikkje alltid Gud svarar raskt på våre "kvifor". Moses hadde sine spørsmål, v. 22. Han måtte læra at Gud arbeider på langt sikt. Likevel fekk han svar, kap. 6,1. Herren skulle nok tvinga Farao med si makt.

Det kan han i dag òg.

40) 2. Mos. 6-10. Plager

Farao ville ikkje la Israel reisa ut or Egypt. Herren måtte tvinga han med harde midler. Difor sende han 10 plager over landet for å visa Farao at Herren var Gud og ingen annan.

Men mennesket lærer seint. Kvar gong ei ny plage kom, forherda Farao seg,og dermed tapte han gangsynet. Han såg berre sitt eige hat. Dei første plagene var mest til skrekk og åtvaring og var nok ubehagelige. Då det ikkje hjalp, sende Herren direkte fåre.

Når eit menneske seier nei til Gud fleire gonger og slik gjer seg sjølv hard, forherdar Gud dette mennesket.

Då har mennesket spotta Ånden sitt kall så lenge at det ikkje lenger kan bli frelst. Og her gjeldt det eit heilt folk der leiaren var gudlaus.

Farao erkjende synda - med munnen, og det vart snart gløymt. Men Gud tvinga han ved ytre ting til å ta ei avgjerd. Det skjedde trinnvis slik Judas tok litt kvar dag.

Og Moses i alt dette? Korleis var han? Han var tålsam, kom igjen og igjen - ikkje kald og dømande. Han tala sanninga utan å vera redd. Han slo ikkje av, men viste Farao dom og straff som ville koma ved eit nei. Slik var han eit føredøme på ein sann Herrens tenar.

Då siste plaga kom, var det eigentleg for seint for Farao. Det vart ein demonstrasjon på Guds endelege dom: død. Mon det snart er slik med Noreg?

41) 2. Mos. 11-12. Dom og frelse. Den første påske

Farao hadde synda mot Gud ved å nekta Israels folk å reisa ut. Og då kom Guds dom over Egypt.

Men han ville frelsa Israel - det var hans utvalde folk. Gud ordna nå ein veg til frelse for dei, og det var berre slik dei kunne bli berga. Denne første påske for Israel er eit talande bilete på korleis også me kan bli frelst.

Lammet er sentralt og naudsynleg. Uten det kunne ingen bli berga frå døden. Og det er bilete på Kristus, 1. Kor. 5,7; Joh. 1,29. Men lammet måtte døy. Det var stedfortredar for Israels folk. Den førstefødde i alle heimar måtte døy, sa Gud. I Israel skulle eit lam bli slakta, og slik gjekk Israel fri domen.

Kvar einskild måtte bruka blodet på si dør, v. 7. Elles var ikkje lammet til nytte for dei. Kvar familie måtte stryka blodet på dørstokkane. Då først var dei trygge når domen og mordarengelen kom. Det var altså berre blodet som kunne hjelpa dei. Alt anna var uvesentleg og nyttelaust.

Slik er også vår frelse. Me treng Jesu soningsblod på vårt hjarta. Det skjer ved å vedgå synda og tru på Jesus. 1. Joh. 1,1 og 9. Det er berre slike som kjem til himmelen. Åp. 7,14f.

Då Israels folk hadde strøke blodet på dørstolpane, var dei altså trygge. Om dei tvilte, kunne dei sjå på blodet. Då visste dei at Guds dom ville gå forbi dei. Det er også vår tryggleik.

Når Jesus kjem att, vil han henta dei for dei kjenner han. Men til den dagen får me eta lammet. Det er vår reisekost. Me treng denne åndelege maten kvar dag. Utan den er me ikkje reiseklare. I han har me utløysinga ved hans blod, forlating for syndene. Ef. 1, 7.

42) 2.Mos. 12-13-14. Vegen vidare

Etter utfriinga frå trelelivet i Egypt, skulle Israel ut på ei lang reis. Dei skulle til israels eige land, Kana'an. Og det som hende då kan stå som bilete på eit sant kristenliv. Alle kristne er på reis mot det himmelske Kana'an.

Først skulle dei eta lammet som reisekost, men dei måtte gjera det på ein bestemt måte. Og her kan me læra noko.

43) 2. Mos. 15. Moses sin lovsong

Israel vart vel berga over Raudehavet, eller Sivsjøen som ein del av den er kalla. Dei såg fiendane sokk i havet, og dei sjølve var trygge på andre sida. Moses er ikkje då fylt av verdsleg hat og skadefryd. Det er trongen til å takka som kjem for han. Difor syng han nå om det Gud hadde gjort. Kva var det?

44) 2. Mos. 16. Manna frå himlen

Israel er på vandring i øydemarka og opplever vanskar. Då knurra dei - for tredje gong. Me menneske har så lett for å knurra og klaga når motgangen kjem, slik Israel gjorde.

Denne gongen gjaldt det maten. Dei hadde ikkje brød. Då gjorde Gud eit under for augo deira og sende himmelbrød, manna. Men nå ville han prøva dei, om dei ville gå Guds veg. Spørsmålet for oss òg er dette: Vil me lyda Guds ord sjølv om det smakar lite?

Kva med Israel? Bestod dei prøven? Dei fekk nok for kvar dag, det var Herrens lovnad. Men dei skulle eikkje samla manna på sabbaten. Det var ein heilag dag. Kvar fredag skulle dei samla dobbelt for sin familie. Og det gjorde mange.

Men nokre gjorde slik dei sjølv meinte var best. Dei samla meir enn dei trong andre dagar og. Så slapp dei samla neste dag. Korelis gjekk det? Godkjende Gud menneska sine planar og tankar?

Nei. Maten rotna, var full av makk og lukta vondt, v.20. Gud hadde sagt dei skulle henta manna kvar arbeidsdag, og det han seier må skje. Det finnest ingen veg utanom Guds ord.

Slik må det òg vera i vårt trusliv: Me må henta noko nytt og friskt frå Gud kvar morgon! - Dette varde på heile reisa, heilt til dei stod ved grensa til Kana'an, v. 35. Josva 5,12. Slik er Jesus livsnaudsynleg for oss kvar dag på denne jorda.

Har du funne mat i dag?

45) 2. Mos. 17. Ved Refidim

2. Mos. 2 Vegen går vidare og folket opplevde mykje. det var ein Guds skule for folket. Denne gongen mangla dei vatn. Dei hadde opplevd det før òg, ved Mara, kap. 15.

Kvar gong Israel kom opp i vanskar, knurra dei og klaga. Det var betre i Egypt, var omkvedet. Tenk på kjøtgrytene der! Treldomen og slitet hadde dei gløymt. Fortida stod for dei som lys og lett.

Kor like er ikkje me ofte. Det skal så lite til før me klagar. Så tykkjer me alt var betre før, og at andre har det lettare enn oss. Dei timelege sorgene får oss til å gløyma Guds nåde og hjelp.

Kvar gong gjekk dei til Moses, leiaren for folket. Korleis løyste han denne konflikten? Først hadde han ei bønestund. Kvar gong det var vanskar, gjekk han til Gud og bad for folket. Det vart bønekamp i teltet til Moses. Guds profet streid med Gud på kne.

Tenk på det: Guds folk bad ikkje, dei klaga. Dei tenkte jordisk og menneskeleg og ville ha det godt og behageleg.

Kva gjorde så Gud i dette? Han gav dei eit middel eller ein måte å løysa problemet på. Han løyste det ikkje med eit tryllelsag ein gong for alltid. Han sa til Guds tenar: Slik skal du gjera! Ansvaret blei faktisk lagt over på Moses. Han var Guds sendemann på jord då, slik me er det nå. Og spørsmålet er: Tek me dette ansvaret på oss, vil me gå Guds ærend mellom folket i vår tid?

Gud signe kvar ein som gjer det.

46) 2. Mos. 17. Guds frelsesmåtar

Både ved Mara og Refidim mangla folket vatn, og Herren viste Moses korleis han skulle hjelpa dei. Begge gongene var Moses lydig og gjorde som Herren sa.

Ved Mara sa Herren at han skulle kasta eit trestykke i vatnet, då skulle det bli godt. For der var vatnet bittert, slik livet så ofte er for oss menneske. Moses gjorde det, og då skjedde eit under.

Det var Gud som greip inn med si makt. Me kan ikkje forklara kvifor det hende. Det var eit under, og det kan me aldri forklara. Gud gjorde det i si allmakt. Sume brukar dette treet som symbol på krossen. Og krossen og evangeliet har den same kraft til å gjera det sure søtt og godt.

Ved Refidim skulle Moses slå på fjellet, og vatnet skulle strøyma fram. Det var òg eit under og ei uvanleg hending. Gud greip inn. Paulus viser til denne hendinga i 1. Kor. 10,4 og seier berget var Kristus. Han vart slått til døden for å hjelpa og frelsa oss. For all frelse er av Gud.

Her ser me forresten noko meir om frelsa. Dette vatnet var den einaste redninga deira. Det fanst ikkje anna vatn. Og det var fritt og gratis. Dei måtte ikkje gjera noko for å få det. Folket skulle berre ta imot, drikka alt dei kunne. Det stemmer så godt med evangeliet. Jes. 55,1; Åp. 22,17.

Det var meir enn nok til alle, ingen blei vist bort. Slik er det levande vatnet, Jesus Kristus. Joh. 4,10. Har du bede han om det? Lovnaden er at alle som kjem, får hjelp. "Kom drikk igjen, min sjel--."

47) 2. Mos. 17,8-16. Striden med Amalek

Nå møter Israel sin første verkelege fiende på reisa. Det var Amalek som stamma frå Esau si ætt. Så lenge Israel var lite og ringe, var det lite kamp. Då var dei inga trugsmål mot fienden. Annleis blei det når Guds folk blei sterke og myndige. Då reiste den vonde seg til kamp og strid. Slik er det i all åndskamp.

Likevel var Israel utan makt og kraft til å kjempa mot Amalek. Fienden ville vinna sjølv om dei også var få. Amalek var fylt av hat og fanataisme.

Moses sende folket ut for å slåss. Dei måtte gå i striden. Moses skulle også kjempa, men ikkje med sverd og spyd. Moses skulle stå øvst på haugen med Guds stav i handa. Den hadde hjelpt dei i Egypt. To menn var med han på fjellet, Aron og Hur.

Då vart det slik at så lenge Moses lyfte handa med staven mot himmelen, vann Israel siger. Josva og folket måtte kjempa det dei kunne. Men Moses sine løfta hender var avgjerande.

Då hende det at Moses vart trøytt og hendene seig, v. 12. Han kvilte hendene sine (KJN). Då fekk fienden overtaket. I den stunda trong Herrens tenar hjelp. Aron og Hur støtta hendene hans, ein på kvar side. Slik heldt dei på heile dagen til sola gjekk ned. Då sigra Josva og Israel.

All strid i Guds rike er slik. Me skal gjera det me kan. Det avgjerande er likevel kontakten med himmelen i audmjuk bøn. Der vinn me kampen. Også me blir slitne og vil kvila. Då er det godt å få hjelp, nokon som kan stø oss.

Lat oss lyfta hendene mot den Allmektige i trua på at berre Han kan hjelpa oss. Her må alle truande stå saman, heilt til livssola går ned.

48) 2. Mos. 18. Jetro

Jetro var svigerfar til Moses. Han var prest for den høgste Gud, står det, sjølv om han stod utafor det utvalde folk. Han kom til Moses då dei var i Refidim og hadde kona og dei to sønene til Moses med seg.

49) 2. Mos. 19. Ved Sinai

Frå Refidim kom Israel til Sinai, v. 2. Her vart dei verande ei tid, og store ting hende. Moses stig opp på fjellet og møter Gud.

Det første Gud gjer er å gi ein veldig lovnad til folket. Hvis dei verkeleg ville halda Guds pakt og høyre på hans ord, skulle dei vera Guds eigedom.

Nå var dette ein lovnad med vilkår, og Israel klarte ikkje å halda pakta. Likevel tok Gud seg av dei.

50) 2. Mos. 20. Lova

Bibelen er delt i to læremessige delar: lov og nåde eller evangelium. Men det tyder ikkje at alt i GT er lov og NT berre evangelium. Lova er det som krev noko av oss for å vera og leva rett. Evangelium er det som berre gir.

På Sinai fekk Moses og Israel lova frå Gud, gjeven på to tavler. På den første stod om menneska sitt tilhøve til Gud. Det er dei tre første buda. Der talar Gud om å ikkje ha avgudar, eller om ikkje å ha noko ved sida av eller i staden for Israels Gud. Det står først og er det aller viktigaste.

Ein Gud er det som opptek oss mest og som me stolar mest på. Og det kan skifta med tida og kulturen. Det treng ikkje vera ein Gud av stein og tre. Det kan vera oss sjølve eller noko i verda. Trur me ikkje på den sanne Gud, er alt tapt.

Det andre er omsynet til Guds namn og dinest Guds dag. Det er viktig. Her gjeld det Guds ære meir enn hans eksistens. Me opplever at store og små bannar i Herrens namn og bruker hans dag til verdslege gjeremål. Det er aldri rett.

51) 2. Mos. 21-. Lovar for Israel

I tillegg til dei ti boda, fekk Israel mange andre lovar og føresegner ved Sinai. Det var seremonilovar og meir praktiske reglar for livet. Ein del av dei kan ein faktisk likna med det sivile lovverk som alle land må ha. Og det var ikkje noko galt med det.

Me finn reglar om trælar, om drap, om tjuveri og anna.

52) 2.Mos. 24. Guds pakt

53) 2. Mos. 25. Paktkista

Det er interessant å sjå at paktkista (arken) er omtala før sjølve tabernaklet. Sjølve teltet er her berre nemnt som ein stad eller heilagdom for Gud.

Paktkista er det viktigaste i tabernaklet. Den blir nøye forklart i kvar detalj. Den skulle vera kledd med gull - det edlaste metallet dei hadde. Dei skulle kunne bera den ettersom folket flytte frå stad til stad på reisa. Og i kista skulle lovtavlene vera - vitnemålet. Sjølve kista var av akasietre.

Dette er eit bilete på Kristus som Gud og menneske. Han har oppfylt lova sine krav og er slik lova sin ende til rettferd for dei som trur, Rom. 10,4.

Over kista var loket, også kalla nådestolen. Ordet tyder forsoningsdekke, og det var like stort som kista. Det er Kristus i hans forsoning som eit fullstendig dekke over lova sine krav. Han har gjort soning for alt. Me korkje skal eller kan gjera noko.

Over alt dette var kjerubane med Guds herlegdom. Mellom Gud og Guds lov er Kristi forsoning, nådestolen. Difor skal ikkje Gud tilrekna oss og døma oss for våre synder når me er i Kristus.

Og nett her er Gud, og her vil han møta oss og tala med oss, v. 22. Me kan berre møta den heilage Gud her, der han synder nåde mot den verste syndar.For Kristus har teke bort skuldbrevet vårt på krossen. Kol. 2,14. Rom. 3,25. Då er livsspørsmålet: har du funne din plass der?

54) 2.Mos. 26. Tabernaklet

Tabernaklet er Guds heilagdom i øydemarka, kap. 25,8-9. Moses fekk høyra og "sjå" korleis det skulle vera då han var på Sinaifjellet, kap. 25,40. Det skulle reisast på den rette måten, 26,30. Gud var altså nøye med at heilagdomen skulle vera etter hans vilje.

Dette lærer oss noko. Det er ikkje likegyldig korleis med ordnar arbeidet i kyrkje og bedehus. Ingen ting er eigentleg berre eit "ordningsspørsmål" som me kan avgjera fullt og heilt. Alt skal tena Guds sak og æra han.

Me legg merke til at stenger og tepper til teltet er omtala i detalj. Her er sølv og gull og farga skinn og ull. Alt har sin plass, og tabernaklet er fullt av symbolikk.

Ei viktig sak er at teltet var delt i to rom. Mellom dei var eit forheng som skiljevegg mellom det ytre heilage rommet og det indre - det aller heilagste (det høgheilage). Det var der inne at kista med nådestolen skulle stå. Og der møtte Gud folket, men det måtte skje ved ein mellommann, øvstepresten. Berre han kunne gå inn der, berre ein gong om året. Då måtte han ha offerblodet med til soning for synd.

I den nye pakt er det Jesus. Han har gått inn i den himmelske høgheilagdomen og gjort soning for alle menneske ein gong for alltid. På langfredag vart skiljeveggen riven ned. Nå kan me alle gå rett inn til Gud og be om nåde. Kristus er vår nådestol og offerplass. Han har gitt oss frimod til å gå like inn til Gud. Har du vore der? Og er du der framleis?