Andakt av Kai Jensen.
Dersom dere ikke tror at det er meg, skal dere dø i deres synd. Joh. 7, 24.
Det skal ikke få lov til å dø i synden. Denne talemåten kjenner vi. Den stammer altså fra Kristus. Dessverre har vi spilt ball med den, så det er gått med den som med mange andre bibelske uttrykk: Det alvor som ligger gjemt i det, er gått nesten tapt.
Dø i synden - det må være både tungt og ensomt. For det vil si at man skal klare alt selv. Og hvem kan det? Det står skrevet at det som gjelder for Gud, er bare den tro som er virket av kjærlighet. Hvem kan da bestå? Før vi vet av det overfaller minnene oss bakfra: Husker du? De tapte muligheter som du dekket til med tåpelige unnskyldninger. Ikke en av dem er noe verd. Husker du dem? Alle de ganger da du gikk forbi, og da du la stein i veien for andre i stedet for å rydde Herrens vei. Husker du dem? Ja, vi husker det godt.
Derfor er det noen av oss som frykter dette å dø i synden. For hva skal vi da gjøre på regnskapens dag? Derfor er det godt at vi har sett en vei der vi kan bestå til slutt - på tross av minner om mange synder.
Dersom dere ikke tror på meg - sier Jesus - da skal dere dø i synden. Der er altså ett avgjørende spørsmål. Det er vår stilling til Kristus.
Hos oss er synden. Hos ham er frelsen. Hos oss er døden. Hos ham er livet. Han er vår fred og vårt håp.
Klamrer vi oss til ham, da står han med sin seier på Golgata og oppstandelsens kraft inne for at vi ikke skal dø i våre synder. For den som er i pakt med ham som døde for synden, kommer ikke til å dø i synden. Han er mektig til å fullkommen frelse dem som kommer til Gud ved ham.
Tror du det?
(Fra Kai Jensen: Hverdags-tro. Lohse 1944, 29.okt.)
